Torsdag 1. oktober kl 22:00
Dylan Bonanza
cc: 150,-/200,- (inkl. avgift)
Fredag 2. oktober kl 22:00
Dylan Bonanza
cc: 150,-/200,- (inkl. avgift)
Dylan Bonanza er et band satt sammen i anledning Sir Bobs besøk i Oslo, oktober 2015. Men samtidig et band som ser for seg et langt liv!
Dylan Bonanza spiller låter fra hele Bob Dylans karriere – også fra den tidlige, akustiske perioden. Men – de gjør det konsekvent i elektrisk utgave. Som bonus – fordi bandet er så heldig å ha Mona Veum Bækkelund som medlem – gjør de også enkelte Janis Joplin-låter. “Janis Joplin er innafor”, som bandet fort ble enige om.
Bandet består av musikanter som har solid erfaring – nesten fra den tida Bob Dylan begynte sin karriere!
Dylan Bonanza er:
Arild Rønsen, vokal
Monica Rennan Hjelle, vokal
Lasse Hafreager, tangenter
Kjell B. Larsen,gitar
Øyvind Vilbo, bass
Finn Håkon Werner Borgi, trommer
Dylan Bonanza spiller låter fra hele Bob Dylans karriere – også fra den tidlige, akustiske perioden. Men – de gjør det konsekvent i elektrisk utgave. Som bonus – fordi bandet er så heldig å ha Mona Veum Bækkelund som medlem – gjør de også enkelte Janis Joplin-låter. “Janis Joplin er innafor”, som bandet fort ble enige om.
Bandet består av musikanter som har solid erfaring – nesten fra den tida Bob Dylan begynte sin karriere!
Dylan Bonanza er:
Arild Rønsen, vokal
Monica Rennan Hjelle, vokal
Lasse Hafreager, tangenter
Kjell B. Larsen,gitar
Øyvind Vilbo, bass
Finn Håkon Werner Borgi, trommer
Lørdag 3. oktober kl 16:00
Oslo Bluesklubb presenterer: The Jeff Jensen Band (US)
cc: 200,-/250,-
The Jeff Jensen Band er kjent for å levere energifylte, følelsesladede konserter som stadig overrasker og begeistrer publikum.
Jeff Jensen vokste opp i en landlig småby i sør-California og ble bitt av gitarbasillen allerede som åtteåring. Via sommerjobbing på en nabogård sparte ungutten målbevist opp penger og kjøpte sin første elektriske gitar 11 år gammel. Foreldrenes platesamling med The Rolling Stones, Led Zeppelin og Jimi Hendrix inspirerte ham til å skrive låter og spille i band.
Fra klassisk rock var veien kort til bluesen – gjennom Eric Clapton oppdaget han Buddy Guy og deretter legender som Muddy Waters, B.B. King, T-Bone Walker og Freddie King. Etter tenåringsflørting med punk og jazz, begynte han karrieren som bluesgitarist i en alder av 19 år.
I 2003 var han med å starte opp Santa Clarita Blues Society sammen med musikervennen Chris Sabie. En tur til International Blues Challenge i Memphis påfølgende vår ga det endelige dyttet til å danne sin egen gruppe og mai 2004 oppsto den første utgaven av The Jeff Jensen Band. I perioden 2005-2009 spilte de hundrevis av konserter på vestkysten, med oppvarmingsjobber på en del av B.B. Kings “80th Birthday Tour” som et definitivt høydepunkt.
Debutalbumet “Self-Titled” kom i 2007 og fikk fine omtaler i flere respekterte bluespublikasjoner. “‘Self-Titled’ is a tour-de-force debut release by a band that breathes new life into the blues scene. The themes may be tried and true, but they are delivered with a fresh dose of enthusiasm from one tight band.” – Dave Ruthenberg (Living Blues, 2007)
I 2011 bestemte Jeff Jensen seg for å flytte til Memphis. Kameraten Chris Sabie hadde allerede bosatt i bluesmekkaen og introduserte ham for munnspillvirtuos Brandon Santini – et møte som skulle vise seg å bli opptakten til et fruktbart samarbeid. De neste par årene spilte de over 450 konserter sammen med Jensen som gitarist og omsider bandleder.
Da han forlot Santini, gjenopplivet Jensen sitt eget band og ga ut “Road Worn and Ragged” i 2013. Albumet fikk flotte anmeldelser samt en Blues Blast Awards-nominajon i katagorien Sean Costello Rising Star.
Når The Jeff Jensen Band kommer til Europa for aller første gang i høst, har de sitt fjerde album “Morose Elephant” med seg i kofferten.
“Jeff don’t chase any ghosts of Robert Johnson, or fall into the pitfalls of coming off gimmicky... He brings the goods with this no-nonsense production and i cant help but conclude that his songs were constructed for the express purpose of taking on and winning over a live audience... Something I greatly admire, and something he and his band have the extreme talent to do! Enjoy the show!” — Victor Wainwright
Jeff Jensen, vokal/gitar
Bill Ruffino, bass/vocal
Robinson Bridgeforth, trommer
Jeff Jensen vokste opp i en landlig småby i sør-California og ble bitt av gitarbasillen allerede som åtteåring. Via sommerjobbing på en nabogård sparte ungutten målbevist opp penger og kjøpte sin første elektriske gitar 11 år gammel. Foreldrenes platesamling med The Rolling Stones, Led Zeppelin og Jimi Hendrix inspirerte ham til å skrive låter og spille i band.
Fra klassisk rock var veien kort til bluesen – gjennom Eric Clapton oppdaget han Buddy Guy og deretter legender som Muddy Waters, B.B. King, T-Bone Walker og Freddie King. Etter tenåringsflørting med punk og jazz, begynte han karrieren som bluesgitarist i en alder av 19 år.
I 2003 var han med å starte opp Santa Clarita Blues Society sammen med musikervennen Chris Sabie. En tur til International Blues Challenge i Memphis påfølgende vår ga det endelige dyttet til å danne sin egen gruppe og mai 2004 oppsto den første utgaven av The Jeff Jensen Band. I perioden 2005-2009 spilte de hundrevis av konserter på vestkysten, med oppvarmingsjobber på en del av B.B. Kings “80th Birthday Tour” som et definitivt høydepunkt.
Debutalbumet “Self-Titled” kom i 2007 og fikk fine omtaler i flere respekterte bluespublikasjoner. “‘Self-Titled’ is a tour-de-force debut release by a band that breathes new life into the blues scene. The themes may be tried and true, but they are delivered with a fresh dose of enthusiasm from one tight band.” – Dave Ruthenberg (Living Blues, 2007)
I 2011 bestemte Jeff Jensen seg for å flytte til Memphis. Kameraten Chris Sabie hadde allerede bosatt i bluesmekkaen og introduserte ham for munnspillvirtuos Brandon Santini – et møte som skulle vise seg å bli opptakten til et fruktbart samarbeid. De neste par årene spilte de over 450 konserter sammen med Jensen som gitarist og omsider bandleder.
Da han forlot Santini, gjenopplivet Jensen sitt eget band og ga ut “Road Worn and Ragged” i 2013. Albumet fikk flotte anmeldelser samt en Blues Blast Awards-nominajon i katagorien Sean Costello Rising Star.
Når The Jeff Jensen Band kommer til Europa for aller første gang i høst, har de sitt fjerde album “Morose Elephant” med seg i kofferten.
“Jeff don’t chase any ghosts of Robert Johnson, or fall into the pitfalls of coming off gimmicky... He brings the goods with this no-nonsense production and i cant help but conclude that his songs were constructed for the express purpose of taking on and winning over a live audience... Something I greatly admire, and something he and his band have the extreme talent to do! Enjoy the show!” — Victor Wainwright
Jeff Jensen, vokal/gitar
Bill Ruffino, bass/vocal
Robinson Bridgeforth, trommer
Lørdag 3. oktober kl 22:00
Ewan Dobson (CA)
cc: 200,-/250,- (inkl. avgift)
I mang en artistomtale støter man på uttrykk som “virtuos” eller “fenomen”. Noen ganger kan bruken forsvares, men bare unntaksvis så adekvat og dekkende som hva Ewan Dobson angår. For man er med sannhet et fenomen når man uten stort multinasjonalt forlag i ryggen har et dusin eller så videoklipp ute på YouTube som alle har passert millionen visninger. I skrivende stund nærmer låta “Time 2” seg 20 millioner visninger alene.
Samtlige av disse klippene skulle ellers hver for seg også være fullgod dokumentasjon på at den fortsatt relativ unge og for oss europeere ganske undereksponerte kanadier også oppfyller kravene til å kunne kalles virtuos. Dobson mottok da også juryens store pris under Burlington Rotary Fall Music Festival så tidlig som i 1996, og ble kåret til beste klassiske gitarist og komponist under Kiwanis Music Festival to år senere. I 2009 gikk han også til topps i klassen for akustisk gitar under det prestisjetunge, årlige evenement Montreal Guitar Grand Prix.
Dobson ble født 1981 i Ontario, Canada. Hans tidlige musikalske inspirasjoner kom faktisk fra såkalt shred metal, med band som Megadeath, Judas Priest og Motely Crue blant de fremste favoritter. Denne beundringen er tydeligvis nå gjensidig, da den tidligere Megadeath-gitarist hanket inn Dobson til å spille de akustiske partiene på sitt siste album “Inferno”. Det er vel når alt kommer til alt kanskje blant metalfolket Dobson har største nedslagsfelt.
Men Ewan Dobson har også et velutviklet øre for den klassiske musikken. Spesielt den romantiske periode, hvor Paganini er stjernen det navigeres etter. Men Dobsons musikalske dannelsesreise stanser ikke her. Utøvere som Joe Maphis, Tony Rice og Leo Kottke åpnet døra inn til bluegrass og beslektede uttrykk. Det er med andre ord en enorm spennvidde i Dobsons stadig ekspanderende musikalske univers.
På årets Atlanterhavskryssing har Dobson med seg to ferske albumutgivelser i kofferten – “Acoustic Metal II” og “12 String Guitar”, begge på CandyRat. Med førstnevnte søker Dobson å bevise at også akustisk musikk kan låte metall, og at man ikke trenger tonnevis av forvrengning for å få det til å vibrere i rockefoten. Selv beskriver Dobson førstnevnte av disse som “spansk flamenco i full frontkollisjon med en buss fylt med Kerry King, David Mustaine og Dimebag Darrell”!
Ewan Dobsons musikalske portefølje teller dermed 10 fullengdere, og han lover de fremmøtende smakebiter fra hele sin karriere under denne tre måneder lange Europa-visitt. Med andre ord – her blir det godbiter for noen og enhver uansett musikksmak. Dobsons uinnskrenkede talent og instrumentale ekvilibrisme skulle uansett garantere vaskeekte kvalitetstid for kvalitetsbevisste gitar-aficionados fra alle musikalske leire.
Müregubben, 24. februar 2015
Samtlige av disse klippene skulle ellers hver for seg også være fullgod dokumentasjon på at den fortsatt relativ unge og for oss europeere ganske undereksponerte kanadier også oppfyller kravene til å kunne kalles virtuos. Dobson mottok da også juryens store pris under Burlington Rotary Fall Music Festival så tidlig som i 1996, og ble kåret til beste klassiske gitarist og komponist under Kiwanis Music Festival to år senere. I 2009 gikk han også til topps i klassen for akustisk gitar under det prestisjetunge, årlige evenement Montreal Guitar Grand Prix.
Dobson ble født 1981 i Ontario, Canada. Hans tidlige musikalske inspirasjoner kom faktisk fra såkalt shred metal, med band som Megadeath, Judas Priest og Motely Crue blant de fremste favoritter. Denne beundringen er tydeligvis nå gjensidig, da den tidligere Megadeath-gitarist hanket inn Dobson til å spille de akustiske partiene på sitt siste album “Inferno”. Det er vel når alt kommer til alt kanskje blant metalfolket Dobson har største nedslagsfelt.
Men Ewan Dobson har også et velutviklet øre for den klassiske musikken. Spesielt den romantiske periode, hvor Paganini er stjernen det navigeres etter. Men Dobsons musikalske dannelsesreise stanser ikke her. Utøvere som Joe Maphis, Tony Rice og Leo Kottke åpnet døra inn til bluegrass og beslektede uttrykk. Det er med andre ord en enorm spennvidde i Dobsons stadig ekspanderende musikalske univers.
På årets Atlanterhavskryssing har Dobson med seg to ferske albumutgivelser i kofferten – “Acoustic Metal II” og “12 String Guitar”, begge på CandyRat. Med førstnevnte søker Dobson å bevise at også akustisk musikk kan låte metall, og at man ikke trenger tonnevis av forvrengning for å få det til å vibrere i rockefoten. Selv beskriver Dobson førstnevnte av disse som “spansk flamenco i full frontkollisjon med en buss fylt med Kerry King, David Mustaine og Dimebag Darrell”!
Ewan Dobsons musikalske portefølje teller dermed 10 fullengdere, og han lover de fremmøtende smakebiter fra hele sin karriere under denne tre måneder lange Europa-visitt. Med andre ord – her blir det godbiter for noen og enhver uansett musikksmak. Dobsons uinnskrenkede talent og instrumentale ekvilibrisme skulle uansett garantere vaskeekte kvalitetstid for kvalitetsbevisste gitar-aficionados fra alle musikalske leire.
Müregubben, 24. februar 2015
Mandag 5. oktober kl 21:30
Stick Men (US) - Tony Levin / Pat Mastelotto / Markus Reuter
cc: 375,- Billettservice
Behøver du å google Tony Levin, er du sannsynligvis ikke interessert i den moderne musikkhistorien. Eller kanskje er du bare veldig ung. Om sistnevnte forhold råder, let i dine foreldres musikksamling. Sjansen er overhengende for å støte på Tony Levins navn på et og annet albumomslag. For det er et ubestridelig faktum at nevnte Tony Levin kan skilte med en musikalsk CV få eller ingen annen nålevende kan matche. Antageligvis er Levin mannen som bidrar på flest “Top 40” albumplasseringer av dem alle. Vi snakker uansett om titalls millioner solgte eksemplarer. Du kan begynne å lete blant Yes, David Bowie, Paul Simon, Peter Gabriel, Lou Reed, James Taylor, Steven Wilson, Michael Schenker, Deodato, Judy Collins, Eroz Ramazotti, Asia, Tim Hardin, Bruce Hornsby, Warren Zevon, T-Bone Burnett, Buddy Rich, Terry Bozzio, Dire Straits, Alice Cooper, Todd Rundgren, Chuck Mangione, Kenny Loggins, James Last og Cyndi Lauper. Oooops – ikke la meg glemme Kenneth Sivertsen. Det er nemlig samme Levin vi hører spille bass på det skamløst oversette album “One Day In October” fra år 2000.
Tony Levin er muligens likevel for mange først og fremst synonymt med progrockens yppersteprester King Crimson. Selv om han ikke er blant originalmedlemmene. Levin kom med i King Crimson først i 1981, og fylte dermed skoene til størrelser som John Wetton og Greg Lake. Dette gjorde den i utgangspunktet klassisk utdannede Levin på en måte som snart skulle påkalle oppmerksomhet fra den globale musikkscenens aller mest navngjetne dignitærer. En elite som hele tiden siden og frem til dags dato fortsatt står i kø for å få han med seg på sine produksjoner.
Ved siden av de prestisjetunge oppdrag som sessionmusiker – både på scene og i studio – har Levin også innimellom pleiet en karriere under eget navn. Han regnes som nevnt som en av populærmusikkens mest innflytelsesrike og innovative aktører. Dette er ikke minst gyldig og hørbart i den sammenhengen han nå gjester Buckleys med – Stick Men. Som altså henspiller på Levins hjertebarn “the Chapman Stick” og soloalbumet “Stick Man”. En “Chapman Stick” er helt presist et strengeinstrument opprinnelig oppfunnet av Emmet Chapman tidlig på søttitallet. Instrumentet består i utgangspunktet en “planke”, som er noe bredere og lengre enn en vanlig gitarhals, bestykket med enten 8, 10 eller 12 strenger.
Stick Men – som har eksistert siden 2007 - stiller for øvrig i trioformat, hvor vi finner Paul Mastelotto bak trommesettet. Mastelotto huskes sikkert av mange som det rytmiske fundament i åttitallsheltene Mr Mister med deres episke megahit “Broken Wings”. Han har ellers pisket skinnet for størrelser som The Pointer Sisters, Patti LaBelle, Al Jarreau og Kenny Loggins, i tillegg til lang fartstid fra selvsamme King Crimson. Markus Reuter gjør trioen komplett, også han – som Levin – på Chapman Stick. Tyskfødte Reuter er heller ingen hvemsomhelst, med sin solide og omfangsrike utdannelse innen gitarmakerfaget, og musikalske samarbeid med flere av bransjens enere. Reuter har jobbet sammen med mange av de samme som Levin selv, og vært selve primus motor i seksmannskonstellasjonen Crimson ProjeKCt, et slags tributeforetak som har gjort egne tolkinger av nettopp King Crimsons musikk.
Stick Mens uttrykk er hovedsakelig instrumentalt, med utgangspunkt i blytung progressiv rock. Gjengen har siden oppstarten i 2007 foreløpig rukket å utgi fire album. Det siste kom i fjor, med tittelen “Power Play”. Det er ingen grunn til å vente seg noe annet enn nettopp full power mandag 5. oktober. Joda, dette blir definitivt en ny merkedag for lille Buckleys på mer enn én måte.
Müregubben, 15. mai 2015
Tony Levin er muligens likevel for mange først og fremst synonymt med progrockens yppersteprester King Crimson. Selv om han ikke er blant originalmedlemmene. Levin kom med i King Crimson først i 1981, og fylte dermed skoene til størrelser som John Wetton og Greg Lake. Dette gjorde den i utgangspunktet klassisk utdannede Levin på en måte som snart skulle påkalle oppmerksomhet fra den globale musikkscenens aller mest navngjetne dignitærer. En elite som hele tiden siden og frem til dags dato fortsatt står i kø for å få han med seg på sine produksjoner.
Ved siden av de prestisjetunge oppdrag som sessionmusiker – både på scene og i studio – har Levin også innimellom pleiet en karriere under eget navn. Han regnes som nevnt som en av populærmusikkens mest innflytelsesrike og innovative aktører. Dette er ikke minst gyldig og hørbart i den sammenhengen han nå gjester Buckleys med – Stick Men. Som altså henspiller på Levins hjertebarn “the Chapman Stick” og soloalbumet “Stick Man”. En “Chapman Stick” er helt presist et strengeinstrument opprinnelig oppfunnet av Emmet Chapman tidlig på søttitallet. Instrumentet består i utgangspunktet en “planke”, som er noe bredere og lengre enn en vanlig gitarhals, bestykket med enten 8, 10 eller 12 strenger.
Stick Men – som har eksistert siden 2007 - stiller for øvrig i trioformat, hvor vi finner Paul Mastelotto bak trommesettet. Mastelotto huskes sikkert av mange som det rytmiske fundament i åttitallsheltene Mr Mister med deres episke megahit “Broken Wings”. Han har ellers pisket skinnet for størrelser som The Pointer Sisters, Patti LaBelle, Al Jarreau og Kenny Loggins, i tillegg til lang fartstid fra selvsamme King Crimson. Markus Reuter gjør trioen komplett, også han – som Levin – på Chapman Stick. Tyskfødte Reuter er heller ingen hvemsomhelst, med sin solide og omfangsrike utdannelse innen gitarmakerfaget, og musikalske samarbeid med flere av bransjens enere. Reuter har jobbet sammen med mange av de samme som Levin selv, og vært selve primus motor i seksmannskonstellasjonen Crimson ProjeKCt, et slags tributeforetak som har gjort egne tolkinger av nettopp King Crimsons musikk.
Stick Mens uttrykk er hovedsakelig instrumentalt, med utgangspunkt i blytung progressiv rock. Gjengen har siden oppstarten i 2007 foreløpig rukket å utgi fire album. Det siste kom i fjor, med tittelen “Power Play”. Det er ingen grunn til å vente seg noe annet enn nettopp full power mandag 5. oktober. Joda, dette blir definitivt en ny merkedag for lille Buckleys på mer enn én måte.
Müregubben, 15. mai 2015
Onsdag 7. oktober kl 21:00
Hot Rod Double - Plateslipp
cc: 150,-
Rockabillybandet Hot Rod Double fra Moss består av Terje Kinn på Gretsch gitar og vokal med heftig slapkontrabass og koring fra Alexander Ormvold samt Bjørn Haglund på stående trommer og høy tenorvokal. Nå i august kom de med sin første utgivelse som er tilgjengelig på streamingtjenester og som fysisk CD.
Hot Rod Double begynte som en duo med Terje og Aleksander, men ble raskt utvidet med trommer og ekstra koring fra Bjørn. Bandet har fartet litt rundt på østlandsområdet og spilt på klubber og tilstelninger. Mye av liverepertoaret er hentet fra standard rockabillykatalog med Elvis og Eddie Cochran og noe nyere ting fra Stray Cats og Reverend Horton Heat.
Innspillingen er gjort live i studio med litt pålegg her og der, og med gjestespill på steelgitar og lapsteel fra Tore Blestrud på noen låter. Tanken er å formidle bandet sånn som det låter både med og uten gjesteartister. Alt ble gjort på noen dager i april 2015 i TB Hurricane Studio på Kolbotn.
Bortsett fra et par gamle travere fra standardrepertoaret, har Terje Kinn som er bandets låtskriver og sanger, kommet opp med betraktninger om både “guys and dolls” og “freeways and heartaches”, tydelig inspirert av hillbilly, rockabilly og western swing.
Terje Kinn har i en årrekke bidratt på innspillinger og i egne prosjekter med banjo og gitar. Han er fast medlem av Øystein Sundes Meget i Sløyd.
Alexander Haugland Ormvold ble sist sett i Johnny Cash Machine og står for den urokkelige 50-talls- “beaten” gjennom sin heftige traktering av kontrabass.
Bjørn Haglund er trommeslager og gitarist bosatt i Oslo og opererer som freelancer i haugetall av surf-, rockabilly- og countryband - nå også som fast medlem i Hot Rod Double.
Terje Kinn, Gretsch-gitar/vokal
Alexander Haugland Ormvold, kontrabass/vokal
Bjørn Haglund, trommer/vokal
Hot Rod Double begynte som en duo med Terje og Aleksander, men ble raskt utvidet med trommer og ekstra koring fra Bjørn. Bandet har fartet litt rundt på østlandsområdet og spilt på klubber og tilstelninger. Mye av liverepertoaret er hentet fra standard rockabillykatalog med Elvis og Eddie Cochran og noe nyere ting fra Stray Cats og Reverend Horton Heat.
Innspillingen er gjort live i studio med litt pålegg her og der, og med gjestespill på steelgitar og lapsteel fra Tore Blestrud på noen låter. Tanken er å formidle bandet sånn som det låter både med og uten gjesteartister. Alt ble gjort på noen dager i april 2015 i TB Hurricane Studio på Kolbotn.
Bortsett fra et par gamle travere fra standardrepertoaret, har Terje Kinn som er bandets låtskriver og sanger, kommet opp med betraktninger om både “guys and dolls” og “freeways and heartaches”, tydelig inspirert av hillbilly, rockabilly og western swing.
Terje Kinn har i en årrekke bidratt på innspillinger og i egne prosjekter med banjo og gitar. Han er fast medlem av Øystein Sundes Meget i Sløyd.
Alexander Haugland Ormvold ble sist sett i Johnny Cash Machine og står for den urokkelige 50-talls- “beaten” gjennom sin heftige traktering av kontrabass.
Bjørn Haglund er trommeslager og gitarist bosatt i Oslo og opererer som freelancer i haugetall av surf-, rockabilly- og countryband - nå også som fast medlem i Hot Rod Double.
Terje Kinn, Gretsch-gitar/vokal
Alexander Haugland Ormvold, kontrabass/vokal
Bjørn Haglund, trommer/vokal
Torsdag 8. oktober kl 21:00
|
|
Én torsdagskveld i måneden står to bluegrassband på scenen her på Buckleys!
Følg med på facebooksiden “Bluegrassaften på Buckleys” for informasjon om konsertserien, samt bluegrassjam som også arrangeres jevnlig.
Denne måneden har vi gleden av å presentere:
Følg med på facebooksiden “Bluegrassaften på Buckleys” for informasjon om konsertserien, samt bluegrassjam som også arrangeres jevnlig.
Denne måneden har vi gleden av å presentere:
MOVING DAY!
Vokser det blågress på Oslos østkant? Det kan du vedde på! Moving Day! spiller friske originaler, velkjente standardlåter og overraskende covere
av alt de kan slå kloa i.
Moving Day! så dagens lys bak kulissene i Den Norske Opera, der to profesjonelle operasangere, begge med bluegrass brusende i blodet, fant hverandre i den lekne amerikanske folkemusikken. Nå, flere år senere, er Moving Day! i slaget som aldri før – med Paul Kirby på gitar og ledende vokal, Øystein Imsen på fele og koring, Mikael Jonassen på 5-strengers
banjo og høyfjells-tenor, samt det hemmelige våpenet Lars Tormod
Jenset på hundehus-bass. Røsk teppet opp fra gølvet – it’s Moving Day!
Paul Kirby, gitar/vokal
Øystein Imsen, fele/ vokal
Mikael Jonassen, banjo/ vokal
Lars Tormod Jenset, bass
Vokser det blågress på Oslos østkant? Det kan du vedde på! Moving Day! spiller friske originaler, velkjente standardlåter og overraskende covere
av alt de kan slå kloa i.
Moving Day! så dagens lys bak kulissene i Den Norske Opera, der to profesjonelle operasangere, begge med bluegrass brusende i blodet, fant hverandre i den lekne amerikanske folkemusikken. Nå, flere år senere, er Moving Day! i slaget som aldri før – med Paul Kirby på gitar og ledende vokal, Øystein Imsen på fele og koring, Mikael Jonassen på 5-strengers
banjo og høyfjells-tenor, samt det hemmelige våpenet Lars Tormod
Jenset på hundehus-bass. Røsk teppet opp fra gølvet – it’s Moving Day!
Paul Kirby, gitar/vokal
Øystein Imsen, fele/ vokal
Mikael Jonassen, banjo/ vokal
Lars Tormod Jenset, bass
BALJELAUGET
Baljelauget er en kvartett fra Voss som blander americana på norsk med folkemusikk. Navnet kommer av at bassisten bruker en såkalt “washtub bass”, eller vaskebalje på godt norsk! Sammen med hardingfele, dobro og trommer gir dette en særegen sound.
Baljelauget fremfører stusselige viser på tvangsrim om hjerte, smerte, skjemt og alvor til hardingfelespill og baljebass. Her møter amerikansk blues og bluegrass norsk folkemusikk, krydret med humor og historie.
Olav Undeland, gitar/dobro/vokal
Arne Anderdal, hardingfele
Svein Prestegard, baljebass
Tor Helge Opdahl, perkusjon og husholdningsutstyr
Baljelauget er en kvartett fra Voss som blander americana på norsk med folkemusikk. Navnet kommer av at bassisten bruker en såkalt “washtub bass”, eller vaskebalje på godt norsk! Sammen med hardingfele, dobro og trommer gir dette en særegen sound.
Baljelauget fremfører stusselige viser på tvangsrim om hjerte, smerte, skjemt og alvor til hardingfelespill og baljebass. Her møter amerikansk blues og bluegrass norsk folkemusikk, krydret med humor og historie.
Olav Undeland, gitar/dobro/vokal
Arne Anderdal, hardingfele
Svein Prestegard, baljebass
Tor Helge Opdahl, perkusjon og husholdningsutstyr
Fredag 9. oktober kl 22:00
Toini Knudtsen presenterer: Rockens bursdag - 1955 i ord og musikk
cc: 150,-/200,-
Rocken skapte en revolusjon, og det er mange låter som har fått æren av å sparke i gang rock’n’roll. Musikkformens røtter går langt tilbake i tid og er langt fra den første genuine amerikanske musikkstilen, men rock’n’roll er den første amerikanske kunstarten som spredte seg over det meste av verden og lagde grunnlaget for en global ungdomskultur.
1955 var et magisk år – det første året da rock’n’roll virkelig levde og tok tak i folk. 1955 satte dype spor etter seg og ga oss noen av de viktigste låtene i musikkhistorien. I 2015 er det seksti år siden rockens gryende begynnelse, og både musikken og historien må feires!
Toini Knudtsen er kjent fra Toini & The Tomcats og er dessuten skribent, DJ og programleder for Toinis Time, et program om musikkhistorie på Ordentlig Radio. Nå har hun samlet et band som hyller året 1955, og hun gir deg bakgrunnshistorien til artistene og låtene fra året da rocken eksploderte, den genuine, rene musikken som aldri går ut på dato, men som høres like frisk og ny ut som da den ble sendt ut på jordomseiling for seksti år siden. Velkommen til 1955!
Kveldens band består av:
Toini Knudtsen, vokal/gitar
Martin Caspersen, vokal/piano
Ian Johannessen, gitar
Arne Ertnæs, vokal/kontrabass
Bjørn Haglund, trommer
1955 var et magisk år – det første året da rock’n’roll virkelig levde og tok tak i folk. 1955 satte dype spor etter seg og ga oss noen av de viktigste låtene i musikkhistorien. I 2015 er det seksti år siden rockens gryende begynnelse, og både musikken og historien må feires!
Toini Knudtsen er kjent fra Toini & The Tomcats og er dessuten skribent, DJ og programleder for Toinis Time, et program om musikkhistorie på Ordentlig Radio. Nå har hun samlet et band som hyller året 1955, og hun gir deg bakgrunnshistorien til artistene og låtene fra året da rocken eksploderte, den genuine, rene musikken som aldri går ut på dato, men som høres like frisk og ny ut som da den ble sendt ut på jordomseiling for seksti år siden. Velkommen til 1955!
Kveldens band består av:
Toini Knudtsen, vokal/gitar
Martin Caspersen, vokal/piano
Ian Johannessen, gitar
Arne Ertnæs, vokal/kontrabass
Bjørn Haglund, trommer
Lørdag 10. oktober kl 16:00
Oslo Bluesklubb presenterer: Dockery Dawgs
cc: 150,-/200,-
Dockery Dawgs er et bluesband fra Trondheimsområdet som spiller akustisk blues med røtter i 20- og 30-tallet, men tilpasset vår tid.
Dockery Dawgs ble startet i 1999 som en akustisk duo. Geir Engen Hansen (vokal) og John Ivar Reitan (gitar) turnerte land og strand rundt frem til 2006 og ga underveis ut to CDer: “Moan” (2002) og “Torn & Twisted” (2004).
Etter en pause gjenoppsto de i 2010 – nå som et tungt elektrifisert deltabluesband, og deres gamle musikalske venner Odd Egil Gipling (bass) og Jomar Haarberg (trommer) med på laget. Høsten 2012 kom deres tredje utgivelse “Shake What You Got” – det første albumet som et fullt band. Her var det tung, rufsete blues inspirert av bluesmenn som R.L. Burnside, Junior Kimbrough, Hound Dog Taylor, Bukka White og Howlin’ Wolf.
Nå har Dockery Dawgs vendt tilbake til den akustiske bluesen, og den nye platen som kommer høsten 2015 vil inneholde utelukkende egne låter basert på 20- og 30-tallets blues.
Geir Engen Hansen, vokal/ ukulele/vaskebrett
John Ivar Reitan, gitarer/banjo
Odd Egil Gipling, bass
Jomar Haarberg, trommer
Dockery Dawgs ble startet i 1999 som en akustisk duo. Geir Engen Hansen (vokal) og John Ivar Reitan (gitar) turnerte land og strand rundt frem til 2006 og ga underveis ut to CDer: “Moan” (2002) og “Torn & Twisted” (2004).
Etter en pause gjenoppsto de i 2010 – nå som et tungt elektrifisert deltabluesband, og deres gamle musikalske venner Odd Egil Gipling (bass) og Jomar Haarberg (trommer) med på laget. Høsten 2012 kom deres tredje utgivelse “Shake What You Got” – det første albumet som et fullt band. Her var det tung, rufsete blues inspirert av bluesmenn som R.L. Burnside, Junior Kimbrough, Hound Dog Taylor, Bukka White og Howlin’ Wolf.
Nå har Dockery Dawgs vendt tilbake til den akustiske bluesen, og den nye platen som kommer høsten 2015 vil inneholde utelukkende egne låter basert på 20- og 30-tallets blues.
Geir Engen Hansen, vokal/ ukulele/vaskebrett
John Ivar Reitan, gitarer/banjo
Odd Egil Gipling, bass
Jomar Haarberg, trommer
Lørdag 10. oktober kl 22:00
Night Of The Prog: The Windmill + Pymlico
cc: 200,- (inkl. avgift)
The Windmill er et neo-symfonisk progband fra Hurum/Røyken/Asker med oppstart i 2001. De debuterte med albumet "To Be Continued ..." i 2010 og høstet meget gode kritikker både innenlands og ikke minst i utlandet.
Oppfølgeren "The Continuation" kom våren 2013 og ble også svært godt mottatt av det progkjøpende publikumet. Lydspesialisten i Fredrikstad stod for miksing – og mastering ble igjen gjort av Sterling Sound i New York. Det jobbes for tiden med album nummer tre.
Jean Robert Viita, tangenter/vokal
Erik Borgen, vokal/gitar
Stig André Clason, gitar
Morten Clason, saksofon/fløyte/gitar/vokal/tangenter
Arnfinn Isaksen, bass
Sam Arne Nøland, trommer/perkusjon
Oppfølgeren "The Continuation" kom våren 2013 og ble også svært godt mottatt av det progkjøpende publikumet. Lydspesialisten i Fredrikstad stod for miksing – og mastering ble igjen gjort av Sterling Sound i New York. Det jobbes for tiden med album nummer tre.
Jean Robert Viita, tangenter/vokal
Erik Borgen, vokal/gitar
Stig André Clason, gitar
Morten Clason, saksofon/fløyte/gitar/vokal/tangenter
Arnfinn Isaksen, bass
Sam Arne Nøland, trommer/perkusjon
Pymlico er et instrumentalt band fra Oslo, ledet av trommeslager og låtskriver Arild Brøter. Musikken deres er en blanding av progressiv rock, fusion og verdensmusikk og har et dynamisk utrykk med lag av tangenter og gitarer. Arild Brøter startet Pymlico i 2009 og har til nå gitt ut tre CDer og én EP. Bandets neste plate er under innspilling og vil bli utgitt høsten 2016.
Stephan Hvinden, gitarer
Øyvind Brøter, tangenter
Axel Toreg Reite, bass/synth bass
Arild Brøter, trommer/tangenter
Marie Færevaag, saksofon/tangenter/perkusjon
Stephan Hvinden, gitarer
Øyvind Brøter, tangenter
Axel Toreg Reite, bass/synth bass
Arild Brøter, trommer/tangenter
Marie Færevaag, saksofon/tangenter/perkusjon
Tirsdag 13. oktober kl 21:00
Revolving Marbles + Kjetil med Ballonger og Sjampanje
cc: 100,- (18-års aldersgrense denne kvelden)
Revolving Marbles er et retro-rockeband fra Kolbotn. Alle medlemmene har gjennom hele barndommen og ungdomstiden og frem til i dag, vært engasjert i et musikalsk miljø gjennom diverse prosjekter – alt fra heavymetal til progrock til spacefunk osv.
I dag kategoriserer de musikken sin som “groovy psychedelia”, med litt jazzete undertoner. Tematisk er mange av verkene deres inspirert av gamle helter fra 60- og 70-tallet.
Revolving Marbles jobber for tiden med en EP. Bandet ønsker å få musikken de lager ut i verden til flest mulig mennesker og er opptatt av å skape stemning og gode opplevelser for publikum.
Ferdinand Widmer, bass/vokal
Marcus Widmer, gitar
Adrian Einestor Sandberg, gitar/tangenter
Gulliver Bradshaw, trommer
I dag kategoriserer de musikken sin som “groovy psychedelia”, med litt jazzete undertoner. Tematisk er mange av verkene deres inspirert av gamle helter fra 60- og 70-tallet.
Revolving Marbles jobber for tiden med en EP. Bandet ønsker å få musikken de lager ut i verden til flest mulig mennesker og er opptatt av å skape stemning og gode opplevelser for publikum.
Ferdinand Widmer, bass/vokal
Marcus Widmer, gitar
Adrian Einestor Sandberg, gitar/tangenter
Gulliver Bradshaw, trommer
Kjetil med Ballonger og Sjampanje er et femmanns visepop-prosjekt med Kjetil Hansen Rynning i
spissen. Prosjektet ble startet høsten 2013 og var i utgangspunktet et enmannsforetak, men siden
våren 2015 har det utviklet seg til å bli et helt band.
Kjetil med Ballonger og Sjampanje lager melankolsk visepopmusikk. Tekstmessig tar Kjetil utgangs-
punkt i seg selv og skriver direkte tekster som omhandler hans eget liv og erfaringer – alt fra hjembyen
til mer alvorlige temaer. Det musikalske utrykk består i enkelt gitarspill, drivende dynamikk, en
særegen stemme og selvfølgelig, litt ballonger og litt sjampanje.
Kjetil Hansen Rynning, gitar/vokal
Adrian Einestor Sandberg, gitar/tangenter
Vegard Torvund Hansen, gitar
Kristian Åfløy, bass
Bård Jønland Berg, trommer
spissen. Prosjektet ble startet høsten 2013 og var i utgangspunktet et enmannsforetak, men siden
våren 2015 har det utviklet seg til å bli et helt band.
Kjetil med Ballonger og Sjampanje lager melankolsk visepopmusikk. Tekstmessig tar Kjetil utgangs-
punkt i seg selv og skriver direkte tekster som omhandler hans eget liv og erfaringer – alt fra hjembyen
til mer alvorlige temaer. Det musikalske utrykk består i enkelt gitarspill, drivende dynamikk, en
særegen stemme og selvfølgelig, litt ballonger og litt sjampanje.
Kjetil Hansen Rynning, gitar/vokal
Adrian Einestor Sandberg, gitar/tangenter
Vegard Torvund Hansen, gitar
Kristian Åfløy, bass
Bård Jønland Berg, trommer
Onsdag 14. oktober kl 21:00
Rampelys presenterer: Derek Goodreid (AU) + The Rockin' Billy
Fri entré
Sangeren og låtskriveren Derek Goodreid kommer opprinnelig fra havnebyen Fremantle i Vest-Australia, men flyttet til Oslo for kjærligheten.
Han skriver romantiske låter innen folk-, blues- og countrytradisjonen og er inspirert av artister som Johnny Cash, Jack White, Ben Harper, Bob Dylan og J. Tillman.
“Derek Goodreid takes his musical leads from songwriters such as Elliott Smith and Bon Iver, where words with meaning are underpinned by melodies that attach themselves to sympathetic brain matter.” – Rob F. (Leicester Bangs Blog)
Han skriver romantiske låter innen folk-, blues- og countrytradisjonen og er inspirert av artister som Johnny Cash, Jack White, Ben Harper, Bob Dylan og J. Tillman.
“Derek Goodreid takes his musical leads from songwriters such as Elliott Smith and Bon Iver, where words with meaning are underpinned by melodies that attach themselves to sympathetic brain matter.” – Rob F. (Leicester Bangs Blog)
Med røtter i punk, ska, rockabilly og psychobilly, og med en forkjærlighet for 80-tallsslagere, god rock’n’roll og klassikere fra 50- og 60-tallet, syr
The Rockin' Billy sammen et knippe – nei to knipper – partylåter fra de siste
seks decennier. Etter suksessen fra bandets første opptreden i sommer, er det duket for en gjentagelse her på Buckleys.
Vi snakker om 75 års samlet erfaring innen korps, søplepønk, rockabilly,
bøtter og spann, massesuggerende kontrabass og raslegitar – plassert inn i en
trio bestående av medlemmer fra det legendariske pønkbandet Fant og
Norges ukronede psychobilly konger Dead Beat. Man kan nesten garantere
en uforglemmelig festaften.
The Rockin' Billy sammen et knippe – nei to knipper – partylåter fra de siste
seks decennier. Etter suksessen fra bandets første opptreden i sommer, er det duket for en gjentagelse her på Buckleys.
Vi snakker om 75 års samlet erfaring innen korps, søplepønk, rockabilly,
bøtter og spann, massesuggerende kontrabass og raslegitar – plassert inn i en
trio bestående av medlemmer fra det legendariske pønkbandet Fant og
Norges ukronede psychobilly konger Dead Beat. Man kan nesten garantere
en uforglemmelig festaften.
Torsdag 15. oktober kl 21:00
Steff Nevers
cc: 150,-
Den norske countryartisten Steff Nevers debuterte i 2009 med “Closest To My Heart”. Albumet solgte til gull på kort tid og oppfølgeren “Ain’t No Bad Life” kom året etter. Begge platene fikk svært gode mottagelser og ble Spellemannprisnominerte. Etter denne bangstarten har det blitt utallige opptredener på fjernsyn og aktiv turnévirksomhet land og strand rundt. Han har opparbeidet seg et solid rykte som en fremragende sceneartist, noe som dokumenteres på albumet “Live From the Country” (2011) – innspilt foran et fullsatt Drammen Teater.
Steffen Lundemo ble født sommeren 1975 og vokste opp på et lite sted som heter Geithus i Modum. Interessen for musikk var stor som barn og han begynte å spille fiolin. Fela ble lagt på hylla da familien flyttet til Drammen. Da var det gitaren som gjaldt. To år med massiv daglig øving ga resultater, og innen fylte 14 år var han med i et profesjonelt metalband og ble betegnet som en virtuos på gitaren. I årene som fulgte var Steff mye brukt som studiomusiker, og rockemagasinet KERRANG spådde ham en lysende fremtid som gitarist.
I 2002 foretok Steff Nevers derimot en sjangermessig helomvending til fordel for en karriere innen countrymusikken. Han dro til Nashville i 2007 for å spille inn “Closest To My Heart”. Det samme året som debuten kom, fikk han også gleden av å bli personlig invitert av Toby Keith til å være oppvarming for en amerikanske countrystjernen under Europa-turneen.
I våres slapp han sitt tredje studioalbum, “Million Kinds of Heaven”. Vi kan regne med å få høre flere av de nye låtene fra denne siste utgivelsen.
Steffen Lundemo ble født sommeren 1975 og vokste opp på et lite sted som heter Geithus i Modum. Interessen for musikk var stor som barn og han begynte å spille fiolin. Fela ble lagt på hylla da familien flyttet til Drammen. Da var det gitaren som gjaldt. To år med massiv daglig øving ga resultater, og innen fylte 14 år var han med i et profesjonelt metalband og ble betegnet som en virtuos på gitaren. I årene som fulgte var Steff mye brukt som studiomusiker, og rockemagasinet KERRANG spådde ham en lysende fremtid som gitarist.
I 2002 foretok Steff Nevers derimot en sjangermessig helomvending til fordel for en karriere innen countrymusikken. Han dro til Nashville i 2007 for å spille inn “Closest To My Heart”. Det samme året som debuten kom, fikk han også gleden av å bli personlig invitert av Toby Keith til å være oppvarming for en amerikanske countrystjernen under Europa-turneen.
I våres slapp han sitt tredje studioalbum, “Million Kinds of Heaven”. Vi kan regne med å få høre flere av de nye låtene fra denne siste utgivelsen.
Fredag 16. oktober kl 22:00
Oslo Bluesklubb presenterer: ZappaTime
cc: 150,-/200,-
Frank Zappa anses av mange som en av den moderne musikkens kanskje største innovatør og brobygger. Han var en svært produktiv artist og mange av albumene betraktes som essensielle innen rock- og jazzhistorien.
Zappas over 30 år lange kreative karriere fra 60-tallet til begynnelsen av 90-tallet, inneholder over 60 utgivelser med musikkstiler som spenner over alt fra rock og jazz til klassisk og eksperimentell avantgarde.
ZappaTime har ikke satt som mål å forsøke å dekke hele Zappas katalog, men har valgt å fokusere på det de selv mener er den mest kreative og spennende perioden hans, nemlig 70-tallet.
Denne perioden inneholder klassiske album som ”Chungas’s Revenge” (1970), ”Just Another Band From LA” (1972), ”Over-Nite Sensation” (1973), ”Apostrophe (')” (1974), ”Roxy & Elsewhere” (1974), ”One Size Fits All” (1975) og ”Sheik Yerbouti” (1979). Her finnes klassiske låter som ”Montana”, ”Zombie Woof”, ”I’m The Slime” og ”Don’t Eat The Yellow Snow”, i tillegg til de mer allment kjente låtene ”Bobby Brown” og ”Dancin’ Fool”.
Jørn Skau Ellingsen, sang/perkusjon
Signe Åsgard, sang
Harald Hjelde, gitar/sang
Rune Andersen, tangenter
Tor Godal, saksofon/klarinett
Ellen Kathrine Trelease Eriksen, xylofon/perkusjon/sang
Terje Østhagen, bass
Hans Chr Gabrielsen, trommer
Zappas over 30 år lange kreative karriere fra 60-tallet til begynnelsen av 90-tallet, inneholder over 60 utgivelser med musikkstiler som spenner over alt fra rock og jazz til klassisk og eksperimentell avantgarde.
ZappaTime har ikke satt som mål å forsøke å dekke hele Zappas katalog, men har valgt å fokusere på det de selv mener er den mest kreative og spennende perioden hans, nemlig 70-tallet.
Denne perioden inneholder klassiske album som ”Chungas’s Revenge” (1970), ”Just Another Band From LA” (1972), ”Over-Nite Sensation” (1973), ”Apostrophe (')” (1974), ”Roxy & Elsewhere” (1974), ”One Size Fits All” (1975) og ”Sheik Yerbouti” (1979). Her finnes klassiske låter som ”Montana”, ”Zombie Woof”, ”I’m The Slime” og ”Don’t Eat The Yellow Snow”, i tillegg til de mer allment kjente låtene ”Bobby Brown” og ”Dancin’ Fool”.
Jørn Skau Ellingsen, sang/perkusjon
Signe Åsgard, sang
Harald Hjelde, gitar/sang
Rune Andersen, tangenter
Tor Godal, saksofon/klarinett
Ellen Kathrine Trelease Eriksen, xylofon/perkusjon/sang
Terje Østhagen, bass
Hans Chr Gabrielsen, trommer
Lørdag 17. oktober kl 16:00
Oslo Bluesklubb presenterer: Mike Zito & The Wheel (US)
cc: 200,-/250,-
Den amerikanske gitaristen, produsenten, sangeren og låtskriveren Mike Zito (f. 1970) vokste opp i St. Louis i Missouri og begynte å synge og opptre allerede i femårsalderen. Hans musikalske ferd begynte for alvor da han var 19 år med kontinuerlig turnering gjennom Midtvesten.
Albumet “Pearl River” kom ut i 2009 og tittellåten, skrevet sammen med Cyril Neville, ga han en Blues Music Award for “Song of the Year”. Oppfølgeren “Greyhound” ble produsert av Grammyprisbelønnede Anders Osbourne og ble nominert som “Best Rock Blues Album” på BMA i Memphis 2011.
Mike Zito har de siste årene besøkt over 20 land som gitarist i Royal Southern Brotherhood, et kritikerrost blues- og rockeband som han dannet med Devon Allman og Cyril Neville 2011. I fjor høst valgte han å forlate “supergruppa” for å kunne vie seg helt til sitt eget band, The Wheel.
The Wheel består av håndplukkede toppmusikere som Zito samlet for innspillingen av bandets kritikerroste debutalbum, “Gone To Texas” (2013). Deres nyeste prosjekt er “Songs From The Road” (2014), et live DVD/CD-sett med opptak fra en forrykende konsert på Dosey Doe i The Woodlands like nord for Houston.
“…his fiery Strat playing elevates each and every song, as do the swallow-your-emotions vocals.” – Vintage Guitar
“…one of the finest, most creative musicians on the competitive blues-roots scene.” – Blues Revue Magazine
Mike Zito, vokal/gitar
Jimmy Carpenter, saksofon/vokal
Scot Sutherland, bass/vokal
Rob Lee, trommer/perkusjon
Albumet “Pearl River” kom ut i 2009 og tittellåten, skrevet sammen med Cyril Neville, ga han en Blues Music Award for “Song of the Year”. Oppfølgeren “Greyhound” ble produsert av Grammyprisbelønnede Anders Osbourne og ble nominert som “Best Rock Blues Album” på BMA i Memphis 2011.
Mike Zito har de siste årene besøkt over 20 land som gitarist i Royal Southern Brotherhood, et kritikerrost blues- og rockeband som han dannet med Devon Allman og Cyril Neville 2011. I fjor høst valgte han å forlate “supergruppa” for å kunne vie seg helt til sitt eget band, The Wheel.
The Wheel består av håndplukkede toppmusikere som Zito samlet for innspillingen av bandets kritikerroste debutalbum, “Gone To Texas” (2013). Deres nyeste prosjekt er “Songs From The Road” (2014), et live DVD/CD-sett med opptak fra en forrykende konsert på Dosey Doe i The Woodlands like nord for Houston.
“…his fiery Strat playing elevates each and every song, as do the swallow-your-emotions vocals.” – Vintage Guitar
“…one of the finest, most creative musicians on the competitive blues-roots scene.” – Blues Revue Magazine
Mike Zito, vokal/gitar
Jimmy Carpenter, saksofon/vokal
Scot Sutherland, bass/vokal
Rob Lee, trommer/perkusjon
Lørdag 17. oktober kl 22:00
Oslo Bluesklubb presenterer: Knock-Out Greg & The Injectors (SE)
cc: 150,-/200,-
En dag tidlig på 80-tallet dukket Sven Zetterberg opp på en skole i Gnesta, en liten by i Södermanland ikke langt fra Stockholm. Den svenske bluesmannen var på skoleturné for å spre budskapet om bluesmusikken til en oppvoksende generasjon, og blant elevene som satt og lyttet var den 14 år gamle Greger Andersson. Tenåringen ble fullstendig henført av forestillingen – Svenne sang, spilte gitar og blåste munnspill som ingen andre Greger hadde hørt tidligere. Han fortalte om de store amerikanske bluesnavnene som Howlin’ Wolf og Robert Johnson og oppfordret ungdommene til å samle plater og høre på alle de gamle mestrene.
Et Johnny Winter-album ble starten på bluesplatekolleksjonen – deretter fulgte oppdagelsen av Muddy Waters, Jimmy Reed og en rekke andre bluesartister. Greger øvde iherdig på gitar, men var blitt så grundig lei innen han fylte 20 at han rett og slett solgte gitarene sine. Nå var det munnspillet som gjaldt og dette har vært hans hovedinstrument i et kvart århundre.
Mot slutten av 80-tallet dannet han bandet Knock-Out Greg & Blue Weather sammen med broren Marcus. De turnerte flittig rundt på festivaler og klubber i hele Skandinavia og ga ut seks plater som fikk gode kritikker. Men etter 20 år på veien var gnisten borte for Greger som bestemte seg for å ta en pause. Resten av medlemmene startet bandet The Beat from Palookaville, mens han beskjeftiget seg som snekker med båtbygging som spesialitet.
Etter noen år i eksil har Greger “Knock-Out Greg” Andersson fått tilbake spillelysten og er sceneklar med to forskjellige bandprosjekter. The Jukes er en kvartett med fokuset på munnspill, mens med The Injectors har han plukket opp gitaren igjen.
Det er nettopp Knock-Out Greg & The Injectors vi får besøk av denne oktoberkvelden. Dette en seksmannskombo med to blåsere som varter opp med god gammeldags R&B og rock’n’roll!
Knock-Out Greg, vokal/gitar
Kai Sundquist, tenorsaksofon
Jakob Norgren, barytonsaksofon
Mathias Lundquist, tangenter
Magnus Jonsson, bass
Marcus Andersson, trommer
Et Johnny Winter-album ble starten på bluesplatekolleksjonen – deretter fulgte oppdagelsen av Muddy Waters, Jimmy Reed og en rekke andre bluesartister. Greger øvde iherdig på gitar, men var blitt så grundig lei innen han fylte 20 at han rett og slett solgte gitarene sine. Nå var det munnspillet som gjaldt og dette har vært hans hovedinstrument i et kvart århundre.
Mot slutten av 80-tallet dannet han bandet Knock-Out Greg & Blue Weather sammen med broren Marcus. De turnerte flittig rundt på festivaler og klubber i hele Skandinavia og ga ut seks plater som fikk gode kritikker. Men etter 20 år på veien var gnisten borte for Greger som bestemte seg for å ta en pause. Resten av medlemmene startet bandet The Beat from Palookaville, mens han beskjeftiget seg som snekker med båtbygging som spesialitet.
Etter noen år i eksil har Greger “Knock-Out Greg” Andersson fått tilbake spillelysten og er sceneklar med to forskjellige bandprosjekter. The Jukes er en kvartett med fokuset på munnspill, mens med The Injectors har han plukket opp gitaren igjen.
Det er nettopp Knock-Out Greg & The Injectors vi får besøk av denne oktoberkvelden. Dette en seksmannskombo med to blåsere som varter opp med god gammeldags R&B og rock’n’roll!
Knock-Out Greg, vokal/gitar
Kai Sundquist, tenorsaksofon
Jakob Norgren, barytonsaksofon
Mathias Lundquist, tangenter
Magnus Jonsson, bass
Marcus Andersson, trommer
Søndag 18. oktober kl 21:00
Jon Byrd (US)
cc: 130,-
Sørstatsmannen Jon Byrd har americanaens nerve i kroppen og formidler den gjennom utsøkt gitarspill, godt låtskriverhåndverk og en flott stemme.
Født og oppvokst i Alabama, begynte han sin musikk-karriere for alvor i Georgias hovedstad, Atlanta. Her var han en sentral aktør i byens legendariske “Redneck Underground”-miljø, kjent for sine strengeferdighetene på telecasteren, bl.a. i countrybandet Slim Chance & The Convicts .
Siden 2001 har han vært bosatt i Nashville, hvor han har funnet seg godt til rette blant likesinnede musikalske talenter i countrymekkaens østlige, “alternative” nabolag. Byrd’s Auto Parts – et løst sammensatt bandkollektiv bestående av velrenommerte, etterspurte musikere – så dagens lys i 2004. Bandets selvtitulerte album kom ut i 2007 og gjenspeiler Jon Byrds eklektiske smak innen roots-sjangeren. No Depression Magazine rapporterte: “A terrifically accomplished, versatile country singer”.
Jon Byrds andre utgivelse “Down At The Well of Wishes” (2011) satte ham for alvor på kartet og inneholder et knippe egenkomponerte sanger. Jewly Hight i The Nashville Scene skrev følgende i sin anmeldelse: “The vocals on Byrd’s new R.S. Fields-produced album have the graciousness of Don Williams along with traces of Willie Nelson’s free-as-the-breeze delivery. To put it another way, Byrd’s an understatedly great singer. And the songwriting... applies a fresh, sharp, Southern vocabulary. He’s understatedly great at the writing part, too.”
På sitt tredje og nyeste albumet, “Route 41”, har Byrd tatt for seg låter skrevet av gamle og nye venner (bl.a. Will Kimbrough og Peter Cooper), og er tildels en slags refleksjon over migrasjonen nordover fra Atlanta til Nashville langs US Route 41 for snart 15 år siden.
“Jon Byrd er ute med en skikkelig saftig countryplate... Spekket av genuin countrymusikk slik det låt før popen overtok Nashville.” – Rune Letrud, musikkbloggen.no
Stikk innom sjappa denne søndagskvelden og få med deg noe av det fineste East Nashville har å by på!
Født og oppvokst i Alabama, begynte han sin musikk-karriere for alvor i Georgias hovedstad, Atlanta. Her var han en sentral aktør i byens legendariske “Redneck Underground”-miljø, kjent for sine strengeferdighetene på telecasteren, bl.a. i countrybandet Slim Chance & The Convicts .
Siden 2001 har han vært bosatt i Nashville, hvor han har funnet seg godt til rette blant likesinnede musikalske talenter i countrymekkaens østlige, “alternative” nabolag. Byrd’s Auto Parts – et løst sammensatt bandkollektiv bestående av velrenommerte, etterspurte musikere – så dagens lys i 2004. Bandets selvtitulerte album kom ut i 2007 og gjenspeiler Jon Byrds eklektiske smak innen roots-sjangeren. No Depression Magazine rapporterte: “A terrifically accomplished, versatile country singer”.
Jon Byrds andre utgivelse “Down At The Well of Wishes” (2011) satte ham for alvor på kartet og inneholder et knippe egenkomponerte sanger. Jewly Hight i The Nashville Scene skrev følgende i sin anmeldelse: “The vocals on Byrd’s new R.S. Fields-produced album have the graciousness of Don Williams along with traces of Willie Nelson’s free-as-the-breeze delivery. To put it another way, Byrd’s an understatedly great singer. And the songwriting... applies a fresh, sharp, Southern vocabulary. He’s understatedly great at the writing part, too.”
På sitt tredje og nyeste albumet, “Route 41”, har Byrd tatt for seg låter skrevet av gamle og nye venner (bl.a. Will Kimbrough og Peter Cooper), og er tildels en slags refleksjon over migrasjonen nordover fra Atlanta til Nashville langs US Route 41 for snart 15 år siden.
“Jon Byrd er ute med en skikkelig saftig countryplate... Spekket av genuin countrymusikk slik det låt før popen overtok Nashville.” – Rune Letrud, musikkbloggen.no
Stikk innom sjappa denne søndagskvelden og få med deg noe av det fineste East Nashville har å by på!
Onsdag 21. oktober kl 20:30
Far Out Band
cc: 200,-
Far Out oppsto i 1994 og har i de siste årene blitt utvidet med full
blåserrekke. Gutta bruker mye tid på låter i grenselandet mellom pop, jazz,
blues og funk – musikk som de selv har vokst opp med. Åttemanns-ensemblet er opptatt av å servere publikum iørefallende,
fengende og “groovy” musikk av høyt
kaliber.
Bandet har i dag et bredt Steely Dan-repertoar – noe som i særdeleshet gitarist Bjørn Bolstad er ansvarlig for. Bolstad er musikkutdannet med mellomfag i Steely Dan fra Universitetet i Oslo. I tillegg krydres settlista med godbiter fra bl.a. Larry Carlton, Sergio Mendez og Pat Metheny sine kataloger. Vi ser fram til en lun høstkveld å drømme seg bort, med suggererende musikk fra scenen!
Bjørn Bolstad, gitar
Pål Sandnes, sang
Per Edvard Valø, tangenter
Per Jønland, bass
Rune Haraldsen, trommer
Børge Tronrud, saksofon
Stig Solheim, trompet
Torgeir Vethe, trombone
Bandet har i dag et bredt Steely Dan-repertoar – noe som i særdeleshet gitarist Bjørn Bolstad er ansvarlig for. Bolstad er musikkutdannet med mellomfag i Steely Dan fra Universitetet i Oslo. I tillegg krydres settlista med godbiter fra bl.a. Larry Carlton, Sergio Mendez og Pat Metheny sine kataloger. Vi ser fram til en lun høstkveld å drømme seg bort, med suggererende musikk fra scenen!
Bjørn Bolstad, gitar
Pål Sandnes, sang
Per Edvard Valø, tangenter
Per Jønland, bass
Rune Haraldsen, trommer
Børge Tronrud, saksofon
Stig Solheim, trompet
Torgeir Vethe, trombone
Torsdag 22. oktober kl 21:00
Captain Gone
cc: 150,-
Captain Gones album, “A Hundred Nights Like This”, fra 2012 var en samling nattlige nestenballader som innimellom tok en uventet venstresving inn i episke instrumentale partier med utbrudd av kor og marsjerende musikanter. Singelen “Romeo” ble listet på NRK P1 i ukevis og flere av de andre låtene ble, og blir fortsatt spilt på rikskanalen.
På deres nye album, “The Fortress”, girer Captain Gone opp et hakk og fremstår med et sterkere, større lydbilde som beholder den lengtende sårbarheten fra den første utgivelsen. Bandets nye tilskudd på gitar, Ronny Yttrehus, bringer bandet ut av stua og opp på en større scene, med rå riff og impresjonistisk lasur. Jon Arne Bjørnstads vokal har fortsatt den samme Chet Baker/bortkommen-gutt-aktige kvaliteten, men nå med en ny og tøffere selvfølgelighet som også reflekteres i låtene.
Jon Arne Bjørnstad, vokal/gitar
Lyndon Riley, piano/trompet/vokal
Ronny Yttrehus, gitar/effekter
Olav Senstad, bass/vokal
Eirik Skaar, trommer/perkusjon
Jonas Kroon, lyd
På deres nye album, “The Fortress”, girer Captain Gone opp et hakk og fremstår med et sterkere, større lydbilde som beholder den lengtende sårbarheten fra den første utgivelsen. Bandets nye tilskudd på gitar, Ronny Yttrehus, bringer bandet ut av stua og opp på en større scene, med rå riff og impresjonistisk lasur. Jon Arne Bjørnstads vokal har fortsatt den samme Chet Baker/bortkommen-gutt-aktige kvaliteten, men nå med en ny og tøffere selvfølgelighet som også reflekteres i låtene.
Jon Arne Bjørnstad, vokal/gitar
Lyndon Riley, piano/trompet/vokal
Ronny Yttrehus, gitar/effekter
Olav Senstad, bass/vokal
Eirik Skaar, trommer/perkusjon
Jonas Kroon, lyd
Fredag 23. oktober kl 22:00
BokkeReidars Bluesband
cc: 200,-
BokkeReidars Bluesband er et åttemannsband med fast blåserrekke som spiller fengende rhythm’n’ blues, blues og soul på nynorsk.
Etter Trandal Blues i fjor skrev musikkjournalist Øyvind Pharo følgende i BluesNews : “Lørdagens avslutningskonsert var ikke mindre sensasjonell med BokkeReidars Bluesband med tekster på nynorsk framført av ekspønkeren Gunnar Solheim med eminent samspill fra rapduoen Side Brok. Blåserrekka og rytmeseksjonen til BokkeReidar blander funk, salsa og ska og alt annet sexy det er mulig å krydre bluesen med. I større sammenheng er dette et band som fortjener å nå mye lengre ut, men de 800 menneskene som hørte dem på lørdagen bidro til at Trandal 2014 ble meget godt besøk.”
I år gjestet bandet Trondheim Jazzfestival, som skrev dette på sine nettsider etter konserten: “BokkeReidars BluesBand spilte kveldens siste konsert og viste seg som et utrolig samspilt band med en vokalist med utstråling i verdensklasse.”
Med over 30 års fartstid, er BokkeReidars er et av de lengstlevende bandene i sin sjanger her til lands. De er fremdeles kreativt nysgjerrige og utforsker stadig nye samarbeidskonstellasjoner – for tiden har ensemblet et prosjekt gående med rapgruppen Side Brok, og de har tidligere også jobbet med Vidar Busk og B3-mannen Palle Wagnberg.
BokkeReidars Bluesband har rykte på seg for å levere svært så livlige konserter – velkommen til en fredagskveld med stort trøkk og musikalsk spenst.
Gunnar Solheim, vokal
Klaus Blø, gitar
Steinar Høydal, tangenter
Ivar Kvangardsnes, trompet
Trond Johnsen, saksofon
André Folkestad, trombone
Svein Hunnes, bass
Terje Hanssen, trommer
Etter Trandal Blues i fjor skrev musikkjournalist Øyvind Pharo følgende i BluesNews : “Lørdagens avslutningskonsert var ikke mindre sensasjonell med BokkeReidars Bluesband med tekster på nynorsk framført av ekspønkeren Gunnar Solheim med eminent samspill fra rapduoen Side Brok. Blåserrekka og rytmeseksjonen til BokkeReidar blander funk, salsa og ska og alt annet sexy det er mulig å krydre bluesen med. I større sammenheng er dette et band som fortjener å nå mye lengre ut, men de 800 menneskene som hørte dem på lørdagen bidro til at Trandal 2014 ble meget godt besøk.”
I år gjestet bandet Trondheim Jazzfestival, som skrev dette på sine nettsider etter konserten: “BokkeReidars BluesBand spilte kveldens siste konsert og viste seg som et utrolig samspilt band med en vokalist med utstråling i verdensklasse.”
Med over 30 års fartstid, er BokkeReidars er et av de lengstlevende bandene i sin sjanger her til lands. De er fremdeles kreativt nysgjerrige og utforsker stadig nye samarbeidskonstellasjoner – for tiden har ensemblet et prosjekt gående med rapgruppen Side Brok, og de har tidligere også jobbet med Vidar Busk og B3-mannen Palle Wagnberg.
BokkeReidars Bluesband har rykte på seg for å levere svært så livlige konserter – velkommen til en fredagskveld med stort trøkk og musikalsk spenst.
Gunnar Solheim, vokal
Klaus Blø, gitar
Steinar Høydal, tangenter
Ivar Kvangardsnes, trompet
Trond Johnsen, saksofon
André Folkestad, trombone
Svein Hunnes, bass
Terje Hanssen, trommer
Lørdag 24. oktober kl 16:00
Oslo Bluesklubb presenterer: Blått Rom
cc: 150,-/200,-
Blues er folkemusikk som puster. Musikk som fyller rommet, men samtidig lar lufta klinge med. Lytt til de klassiske innspillingene med Muddy Waters, Howlin’ Wolf, Little Walter eller Jimmy Rogers. Intrikat ensemblespill veves rundt et vokalt midtpunkt som draperes i drømmende lydbilder av klang og ekko. Bølger som slås tilbake i små regnskurer av gjentagende lyd. Etiketter som Chess, Cobra, VeeJay hadde alle sine klanglige signaturer, produksjonsidealer og foretrukne studioer.
Høsten 2014 tilbrakte Richard Gjems, Øyvind Stølefjell, Ronnie Jacobsen og Robert Skoglund en helg i Sanden Studio i Kristiansand. Nå er Gimlekollen riktig nok langt fra South Michigan Avenue, men studioets formidable rom innbød til forbrødring og kontemplasjon over en felles bluesarv. De fire markante musikk-profilene spiller opp mot hverandre så vel som de klanglige omgivelsene. Det hele iscenesatt med kirurgisk presisjon av lydtrollmann og tekniker Ulf Holand.
Samtlige innspillinger på albumet er gjort live, i ett og samme rom, med små amper, uten headsett. Kuttene har en avdempet subtilitet og dyp idiomatisk forståelse som gjør dem til noe mer enn skoleflinke stiløvelser. Musikken puster. Lever igjen. Låter selvsikkert og vitalt. Omgitt av et stort, tredimensjonalt rom, framstår det hele som et impresjonistisk ekko av snart 70 år gamle lydbølger – ikke en annenhånds blåkopi.
“Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har spilt i en setting der kjemi-følselsen har vært mer til stede enn den har vært her. Dette tror jeg er hovedgrunnen til at nettopp vi fire har funnet sammen, og jeg er overbevist om at dette har gitt prosjektet en ekstra dimensjon hva angår kvalitet”, sier Ronnie Jacobsen. Døm selv.
Sammen utgjør konstellasjonen Gjems/Stølefjell/Jacobsen/Skoglund de fire veggene i et rom. Et stort, blått rom.
Høsten 2014 tilbrakte Richard Gjems, Øyvind Stølefjell, Ronnie Jacobsen og Robert Skoglund en helg i Sanden Studio i Kristiansand. Nå er Gimlekollen riktig nok langt fra South Michigan Avenue, men studioets formidable rom innbød til forbrødring og kontemplasjon over en felles bluesarv. De fire markante musikk-profilene spiller opp mot hverandre så vel som de klanglige omgivelsene. Det hele iscenesatt med kirurgisk presisjon av lydtrollmann og tekniker Ulf Holand.
Samtlige innspillinger på albumet er gjort live, i ett og samme rom, med små amper, uten headsett. Kuttene har en avdempet subtilitet og dyp idiomatisk forståelse som gjør dem til noe mer enn skoleflinke stiløvelser. Musikken puster. Lever igjen. Låter selvsikkert og vitalt. Omgitt av et stort, tredimensjonalt rom, framstår det hele som et impresjonistisk ekko av snart 70 år gamle lydbølger – ikke en annenhånds blåkopi.
“Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har spilt i en setting der kjemi-følselsen har vært mer til stede enn den har vært her. Dette tror jeg er hovedgrunnen til at nettopp vi fire har funnet sammen, og jeg er overbevist om at dette har gitt prosjektet en ekstra dimensjon hva angår kvalitet”, sier Ronnie Jacobsen. Døm selv.
Sammen utgjør konstellasjonen Gjems/Stølefjell/Jacobsen/Skoglund de fire veggene i et rom. Et stort, blått rom.
Lørdag 24. oktober kl 22:00
Girls Guns and Glory (US)
Oppvarming: Brett Newski (US)
cc: 150,- (inkl. avgift) Billettservice
Boston-bandet Girls Guns and Glory er et ungt og hardt-arbeidende honky-tonk orkester av beste vintage og med et fortreffelig liverykte. Gjengen forener countryhistorikk med punkspirit og sender tankene til mestere som Dwight Yoakam og Willie Nelson, legender som Buddy Holly og Roy Orbison, og ikke minst til rabagaster som The Replacements.
Bandet har holdt det gående noen år allerede og har gitt ut i alt seks album. I fjor kom platen “Good Luck” ut til gode kritikker i USA, og tidligere i år fulgte gutta opp med livealbumet “A Tribute to Hank Williams”.
Girls Guns and Glory kommer nå til Norge for første gang, og det er bare å finne frem lusekoftene til det nye bekjentskapet.
“Imagine Lyle Lovett and Chris Isaak paying tribute to classic American rock n’ roll from Elvis, Hank Williams, Johnny Cash and Roy Orbison.” —The Boston Herald
“One of Rolling Stone’s “10 New Artists You Need To Know” – “Modern-day Buddy Holly plus Dwight Yoakam divided by the Mavericks…Think-y, soulful lyrics paired with a beat you can dance to.” —Rolling Stone
“Ward Hayden and company bring traditional honky-tonk country and Americana into a modern country rock setting, melding Yoakam-esque vocals with the most uncompromising musicianship you’ll find outside the confines of Nashville.” — Pop Matters (Top 10 Country Albums of 2011)
Ward Hayden, vokal/gitar
Chris Hersch, gitar/banjo
Paul Dilley, bass
Josh Kiggans, trommer/perkusjon
Bandet har holdt det gående noen år allerede og har gitt ut i alt seks album. I fjor kom platen “Good Luck” ut til gode kritikker i USA, og tidligere i år fulgte gutta opp med livealbumet “A Tribute to Hank Williams”.
Girls Guns and Glory kommer nå til Norge for første gang, og det er bare å finne frem lusekoftene til det nye bekjentskapet.
“Imagine Lyle Lovett and Chris Isaak paying tribute to classic American rock n’ roll from Elvis, Hank Williams, Johnny Cash and Roy Orbison.” —The Boston Herald
“One of Rolling Stone’s “10 New Artists You Need To Know” – “Modern-day Buddy Holly plus Dwight Yoakam divided by the Mavericks…Think-y, soulful lyrics paired with a beat you can dance to.” —Rolling Stone
“Ward Hayden and company bring traditional honky-tonk country and Americana into a modern country rock setting, melding Yoakam-esque vocals with the most uncompromising musicianship you’ll find outside the confines of Nashville.” — Pop Matters (Top 10 Country Albums of 2011)
Ward Hayden, vokal/gitar
Chris Hersch, gitar/banjo
Paul Dilley, bass
Josh Kiggans, trommer/perkusjon
|
Amerikaneren Brett Newski er en ung sanger, låtskriver og gitarist, opprinnelig fra Milwaukee. I 2011, da alt i livet synes å gå på tverke, kjøpte han enveisbillett til Asia og ble etter hvert boende i Ho Chi Minh City (Saigon, Vietnam). Her turnerte han, skrev mer enn 100 låter og spilte inn to plater.
Oppholdet i Vietnam varte i 18 måneder før Newski følte tiden moden for å vende hjemover til sørøst-Wisconsin. Hans fjerde album “American Folk Armageddon” er produsert av tidligere Violent Femmes-medlem Victor DeLorenzo. Det meste av materialet på platen er blitt til i Vietnam og under en turné i Sør-Afrika. Disse smittende ”power-folk”-låtene er preget av opplevelsene i Østen og tanker rundt vestlige konvensjoner angående status, lykke og økonomisk sikkerhet. Dersom du har sansen for artister som Jack White, Bright Eyes og Elliott Murphy, er Brett Newski en artist vel verdt å få med seg. “Brett Newski…is going the solo route with his latest, the superb acoustic punk album “American Folk Armageddon”. Part Frank Turner, part Billy Bragg, the ten songs that make up this record are often witty and always charming.” – John B. Moore, BLURT Magazine “Newski’s solid Midwestern roots anchor songs with super catchy melodies and melancholy lyrics with subtle wit.” – Guitar World |
|
Onsdag 28. oktober kl 21:00
|
|
Denne måneden får Oslo Opry besøk av to flotte band som utgjør friske og spennende tilskudd i hovedstadens americana- og rootsmiljø. Begge er for tiden aktuelle med rykende ferske singelutgivelser som slippes nå i oktober.
Musiker Alexander Lindbäck er ildsjelen bak plateselskapet Safe & Sound Recordings. Denne høstkvelden vil han varme countryhjertene våre og presenterer disse kremlagene:
Musiker Alexander Lindbäck er ildsjelen bak plateselskapet Safe & Sound Recordings. Denne høstkvelden vil han varme countryhjertene våre og presenterer disse kremlagene:
|
COUNTRY HEROES
Country Heroes ble etablert våren 2014. Bandet oppsto rundt Oslo Opry-miljøet gjennom en felles interesse for klassisk country. Låtene skrives av vokalist Jørund Vålandsmyr og med resten av bandets innflytelse er arrangementene inspirert av 50-tallets honky-tonk og 60-tallets “Bakersfield sound”. Country Heroes har alt rukket å gjøre en håndfull konserter rundt om i Oslo til stor jubel fra countrykjennerne. Debutsingelen “Forsake This Heartache” gis ut på 7" vinyl og digitalt 23. oktober på Safe & Sound Recordings. I løpet av høsten går bandet igjen i studio for å produsere deres første album. Jørund Vålandsmyr, vokal/gitar Daniel Vidarson Gullien, gitar/vokal Tore Blestrud, steelgitar Tor Ånon Kleivane, bass Bjørn Haglund, trommer/vokal |
|
|
RATTLERS
Rattlers er et ekte osloband som har holdt på siden 2012. De fem medlemmene er født og oppvokst i tigerstaden og har jobbet med musikk i størsteparten av sitt liv, både sammen og i andre prosjekter. I fjor kom den americana-inspirerte debut-EPen ‘Rattlers “EP”’, som fikk spilletid på både NRK P2 og P3. Siden den gang har bandet hentet inn ny inspirasjon fra psychedelia, pop og klassisk rock og utviklet et egenartet og uforutsigbart uttrykk. I 2015 er bandet igjen aktuell med nye låter. Først ut er “Rivers” (16. oktober) som kombinerer den ærlige og sterke låtskrivningen fra americana-tradisjonen med tydelige musikalske referanser til 70-tallets rock og pop. Effekten er en blanding av melankoli og trang til å danse – det hele med et velkomment nikk til country og folk. Live Miranda Solberg, vokal/gitar Halvor Falck Johansen, vokal/gitar Einar Næss Haugseth, piano/harmonium/vokal Thomas Langård, bass/vokal Knut Rand, trommer/mandolin |
|
Torsdag 29. oktober kl 21:30
Plasters
cc: 150,-
Plasters er et Osloband som spiller musikk innen rock'n'roll/blues/country-sjangeren. Repertoaret består hovedsakelig av egenprodusert materiale med norske tekster. Gutta er kjent som ambulansebandet ettersom alle medlemmene ved oppstart var ambulansesjåfører. De har holdt det gående med samme besetning i 15 år, men i år fant de endelig steelgitaristen som alltid har vært savnet og føler nå at bandet er komplett.
Debutalbumet, "Nattevakt", kom i 2000 og ble innspilt i studioet til Martin Hagfors. Bandet tok en pause i 2002, for så å bli gjenforent noen år senere med et noe høyere ambisjonsnivå. Deres andre CD, "Plasters", ble utgitt i 2009.
Blålysgutta hadde slippkonsert for sin tredje utgivelse hos oss våren 2013. Albumet "Utopia" inneholder tolv nye komposisjoner, alle signert låtskriver Morten Haugan og produsert av Plasters i Laidback Studios i Oslo.
Debutalbumet, "Nattevakt", kom i 2000 og ble innspilt i studioet til Martin Hagfors. Bandet tok en pause i 2002, for så å bli gjenforent noen år senere med et noe høyere ambisjonsnivå. Deres andre CD, "Plasters", ble utgitt i 2009.
Blålysgutta hadde slippkonsert for sin tredje utgivelse hos oss våren 2013. Albumet "Utopia" inneholder tolv nye komposisjoner, alle signert låtskriver Morten Haugan og produsert av Plasters i Laidback Studios i Oslo.
|
Plasters er : Morten Haugan, vokal/gitar/munnspill Jon Cato Hansen, gitar/kor Tor Erik Johansen, steelgitar Morten Steffensen, bass/kor Espen Østhaug, trommer |
|
Fredag 3o. oktober kl 22:00
Kystfolket
cc: 200,-
Kystfolket tar frisk akustisk folkrock og forener det med bluegrass, legger til litt norsk folkemusikk og med godt pophåndtverk blandes det hele sammen på ekte nordmørsvis. Her får du fjellstøtt komp, innslag av maritime toner og låter på dialekt.
“Kjølhalling”, som nå kommer ut 30. oktober, er et friskt album som forener pop, bluegrass og folk i et akustisk univers hvor trådene dras sammen med Kystfolkets egen signatur. Albumet er spilt inn i Tårnet Studio i Kristiansund med Kyrre Sætran bak spakene. Med på skiva finner vi også bl.a. Skjalg Mikalsen Raaen (Sambandet), Trond Helge Johnsen (Frimann) og Inge Bævre (Elg).
Denne gangen har Kystfolket virkelig funnet den røde tråden og balanserer utmerket mellom melankolske valser og friske bluegrasslåter som evner å bli gjengangere på spillelister rundt omkring i landet. Med denne nye utgivelse inviteres lytteren til et raust og variert musikalsk måltid som byr på desperasjon og følelser i det ene øyeblikk til refrengrike gladlåter i det andre øyeblikk.
“Frisk, ærlig og lun folkrock. Ja, vi elsker dette bandet” – Henning Hope Rønhovde, Tidens Krav (konsertanmeldelse)
Britt Elise Skram, fele
Kyrre Sætran, bass/mandolin
Jan Terje Sager, gitarer/vokal
Freddy Bolsø, trommer/perkusjon
“Kjølhalling”, som nå kommer ut 30. oktober, er et friskt album som forener pop, bluegrass og folk i et akustisk univers hvor trådene dras sammen med Kystfolkets egen signatur. Albumet er spilt inn i Tårnet Studio i Kristiansund med Kyrre Sætran bak spakene. Med på skiva finner vi også bl.a. Skjalg Mikalsen Raaen (Sambandet), Trond Helge Johnsen (Frimann) og Inge Bævre (Elg).
Denne gangen har Kystfolket virkelig funnet den røde tråden og balanserer utmerket mellom melankolske valser og friske bluegrasslåter som evner å bli gjengangere på spillelister rundt omkring i landet. Med denne nye utgivelse inviteres lytteren til et raust og variert musikalsk måltid som byr på desperasjon og følelser i det ene øyeblikk til refrengrike gladlåter i det andre øyeblikk.
“Frisk, ærlig og lun folkrock. Ja, vi elsker dette bandet” – Henning Hope Rønhovde, Tidens Krav (konsertanmeldelse)
Britt Elise Skram, fele
Kyrre Sætran, bass/mandolin
Jan Terje Sager, gitarer/vokal
Freddy Bolsø, trommer/perkusjon
Lørdag 31. oktober kl 16:00
Oslo Bluesklubb presenterer: The Delta Saints (US)
cc: 200,-/250,-
Lørdag 31. oktober kl 22:00
Oslo Bluesklubb presenterer: The Delta Saints (US)
cc: 200,-/250,-
Det Nashville-baserte bandet The Delta Saints har en unik sound og spiller en herlig blanding av rå deltablues, rock og tradisjonell sørstatssoul. De har gjestet scenen vår tre ganger tidligere, og denne lørdagen kan vi glede oss til en dobbeldose av deres psykedeliske voodoo rock’n’roll!
Siden The Delta Saints ble dannet i 2007 har de opparbeidet seg en solid tilhengerskare i både i Europa og USA. Deres to selvutgitte EPer “Pray On” (2009) og “A Bird Called Angola” (2010) fikk en god mottakelse og la grunnlaget for hyppig turnévirksomhet. Det strålende albumet “Death Letter Jubilee" ble utgitt i 2013 og har ytterligere styrket bandets popularitet.
2014 var et hektisk år med utsolgte konserter i flere land, festivalspillinger og hele 50 oppvarmingsjobber sammen med de populære sørstatsrockerne Blackberry Smoke. De ga ut EPen “Drink It Slow”, samt live-albumet “Live at Exit/In” med opptak fra to magiske konserter i hjembyen Nashville.
I høst slapp de sitt mest ambisiøse prosjekt hittil. Albumet “Bones” er blitt til i Sputnik Sound Studio i Nashville sammen med produsent Ed Spear. Dette blir også bandets første utgivelse med Nate Kremer på tangenter som erstatning for munnspill.
Medlemmene i The Delta Saints har sine røtter i midtvesten og sørstatene. Alle fem bringer inn i bandet vidt forskjellige musikalske impulser – fra klassiske bluesartister som John Lee Hooker, R. L. Burnside og Blind Lemon Jefferson til soul og Motown og fra Green Day, The Rolling Stones og The Allman Brothers til bluegrass og reggae.
Og da er det bare å glede seg til nok en energiutblåsning av de sjeldne med “bourbon-fueled bayou rock”!
Ben Ringel, vokal/gitar
Dylan Fitch, gitar
Nate Kremer, tangenter
David Supica, bass
Vincent Williams, trommer
Siden The Delta Saints ble dannet i 2007 har de opparbeidet seg en solid tilhengerskare i både i Europa og USA. Deres to selvutgitte EPer “Pray On” (2009) og “A Bird Called Angola” (2010) fikk en god mottakelse og la grunnlaget for hyppig turnévirksomhet. Det strålende albumet “Death Letter Jubilee" ble utgitt i 2013 og har ytterligere styrket bandets popularitet.
2014 var et hektisk år med utsolgte konserter i flere land, festivalspillinger og hele 50 oppvarmingsjobber sammen med de populære sørstatsrockerne Blackberry Smoke. De ga ut EPen “Drink It Slow”, samt live-albumet “Live at Exit/In” med opptak fra to magiske konserter i hjembyen Nashville.
I høst slapp de sitt mest ambisiøse prosjekt hittil. Albumet “Bones” er blitt til i Sputnik Sound Studio i Nashville sammen med produsent Ed Spear. Dette blir også bandets første utgivelse med Nate Kremer på tangenter som erstatning for munnspill.
Medlemmene i The Delta Saints har sine røtter i midtvesten og sørstatene. Alle fem bringer inn i bandet vidt forskjellige musikalske impulser – fra klassiske bluesartister som John Lee Hooker, R. L. Burnside og Blind Lemon Jefferson til soul og Motown og fra Green Day, The Rolling Stones og The Allman Brothers til bluegrass og reggae.
Og da er det bare å glede seg til nok en energiutblåsning av de sjeldne med “bourbon-fueled bayou rock”!
Ben Ringel, vokal/gitar
Dylan Fitch, gitar
Nate Kremer, tangenter
David Supica, bass
Vincent Williams, trommer
