Torsdag 4. oktober kl 22:00
U2 Experience
cc: 100,-/150,-
Som navnet tilsier er U2 Experience en hyllest til et av verdens mest populære band. Denne torsdagen får vi en aften fylt av de beste sangene deres – ”One”, ”Where The Streets Have No Name”, ” New Year’s Day”, ”Angel Of Harlem”, ”Vertigo”, ”Elevation” og mange flere.
Hurumsgutten Morten Fredheim har spilt og sunget i nesten hele sitt liv og ble tilhenger av Dublinbandet U2 allerede som syvåring. Han har en fortid i bandene Hayseed og Tim, og mange betrakter han som en av Norges beste rockevokalister.
Morten Fredheim, vokal
Tomas Styve, gitar
Rune Gandrud, bass/vokal
Sturla Nøstvik, trommer
Hurumsgutten Morten Fredheim har spilt og sunget i nesten hele sitt liv og ble tilhenger av Dublinbandet U2 allerede som syvåring. Han har en fortid i bandene Hayseed og Tim, og mange betrakter han som en av Norges beste rockevokalister.
Morten Fredheim, vokal
Tomas Styve, gitar
Rune Gandrud, bass/vokal
Sturla Nøstvik, trommer
Fredag 5. oktober kl 23:00
The BigBlue
cc: 100,-/130,-
The BigBlue er en powertrio fra traktene rundt Lillestrøm som serverer blues og bluesrock i gata til Stevie Ray Vaughan og George Thorogood. Bandet konsertdebuterte høsten 2010 og har opparbeidet seg et solid repertoar bestående hovedsakelig av egenkomponert materiale ispedd et utvalg mindre kjente coverlåter.
Vokalist, gitarist og munnspiller Trond Ihlen er veteran og var å finne som bassist i The Act på 80-tallet. Etter en lang pause, er han nå tilbake for fullt som en særegen, allsidig gitarist og med en rå stemme.
The BigBlue har fått mange positive tilbakemeldinger for sine opptredener. Nyt fredagspilsen i selskap med dette tøffe og hardtsvingende bandet!
Trond Ihlen, gitar/vokal/munnspill
Per Johannesen, bass
Ingar Johannesen, trommer
Vokalist, gitarist og munnspiller Trond Ihlen er veteran og var å finne som bassist i The Act på 80-tallet. Etter en lang pause, er han nå tilbake for fullt som en særegen, allsidig gitarist og med en rå stemme.
The BigBlue har fått mange positive tilbakemeldinger for sine opptredener. Nyt fredagspilsen i selskap med dette tøffe og hardtsvingende bandet!
Trond Ihlen, gitar/vokal/munnspill
Per Johannesen, bass
Ingar Johannesen, trommer
Lørdag 6. oktober kl 16:00
OBK presenterer: The Nighthawks (US)
cc: 200,-/250,- Billettservice
Det legendariske rootsrockbandet The Nighthawks har i 40 år reist land og strand rundt og spilt sin egen versjon av rock, blues og rockabilly - lenge før begrepet rootsmusikk var oppfunnet.
Da vokalist og munnspiller Mark Wenner dannet The Nighthawks sammen med gitarist Jimmy Thackery i Washington D.C. i 1972, var byens lokale musikkmiljø svært mottakelig for et band av denne typen. I løpet av Depresjonen og 2. verdenskrig, opplevde den amerikanske hovedstaden en eksplosiv befolkningsvekst med innflyttere fra omkringliggende stater. Washington D.C. utviklet seg til en musikalsk smeltedigel på linje med Memphis i Tennessee. Det manglet bare et plateselskap som Stax eller Sun som kunne formidle dette til omverdenen…
The Nighthawks har hatt stor innflytelse på mange band, og de åpnet dører og turnéruter for artister som The Fabulous Thunderbirds, Stevie Ray Vaughan og Robert Cray. De har samarbeidet med, varmet opp for og spilt sammen med en hel hærskare av blues- og rockabillylegender.
Bandet har hatt mange konstellasjoner gjennom årene og bl.a. gitaristen Warren Haynes og Wet Willie vokalist Jimmy Hall har vært innom. Dagens besetning fører flere tiårs erfaring sammen til scenen og studioet. Gitarist Paul Bell og bassist Johnny Castle har vært med siden 2004. Nyeste mann, Mark Stutso, ble rekruttert i 2010 etter, ironisk nok, å ha sittet bak trommene i Jimmy Thackery & The Drivers i mangfoldige år.
Med albumet "Last Train to Bluesville" vant de i 2011 sin aller første ”Blues Music Awards”-pris i kategorien for "Acoustic Album Of The Year". Oppfølgeren "Damn Good Time" er deres nyeste plate og har fått mange fine omtaler.
Mark Wenner, vokal/munnspill
Johnny Castle, vokal/bass
Paul Bell,gitar
Mark Stutso, trommer/vokal
Da vokalist og munnspiller Mark Wenner dannet The Nighthawks sammen med gitarist Jimmy Thackery i Washington D.C. i 1972, var byens lokale musikkmiljø svært mottakelig for et band av denne typen. I løpet av Depresjonen og 2. verdenskrig, opplevde den amerikanske hovedstaden en eksplosiv befolkningsvekst med innflyttere fra omkringliggende stater. Washington D.C. utviklet seg til en musikalsk smeltedigel på linje med Memphis i Tennessee. Det manglet bare et plateselskap som Stax eller Sun som kunne formidle dette til omverdenen…
The Nighthawks har hatt stor innflytelse på mange band, og de åpnet dører og turnéruter for artister som The Fabulous Thunderbirds, Stevie Ray Vaughan og Robert Cray. De har samarbeidet med, varmet opp for og spilt sammen med en hel hærskare av blues- og rockabillylegender.
Bandet har hatt mange konstellasjoner gjennom årene og bl.a. gitaristen Warren Haynes og Wet Willie vokalist Jimmy Hall har vært innom. Dagens besetning fører flere tiårs erfaring sammen til scenen og studioet. Gitarist Paul Bell og bassist Johnny Castle har vært med siden 2004. Nyeste mann, Mark Stutso, ble rekruttert i 2010 etter, ironisk nok, å ha sittet bak trommene i Jimmy Thackery & The Drivers i mangfoldige år.
Med albumet "Last Train to Bluesville" vant de i 2011 sin aller første ”Blues Music Awards”-pris i kategorien for "Acoustic Album Of The Year". Oppfølgeren "Damn Good Time" er deres nyeste plate og har fått mange fine omtaler.
Mark Wenner, vokal/munnspill
Johnny Castle, vokal/bass
Paul Bell,gitar
Mark Stutso, trommer/vokal
Lørdag 6. oktober kl 23:00
SideTrack
cc: 100,-/150,-
SideTrack begynte sin karriere i 2001. Bandmedlemmene som kommer fra Tynset og Lillehammer har lang erfaring innen bluesmusikken. Ved oppstart spilte de kun covermateriale, men etter oppmuntring fra Mason Ruffner, har låtskrivingen til frontmann Arild Nygaard utgjort en stadig økende andel av repertoaret.
SideTrack henter inspirasjon fra bl.a. R.L. Burnside, Buddy Guy og Junior Kimbrough og sper på med solide doser rock og country. Med sitt store publikumsappell, har de blitt et svært populært liveband i hele Østlandsområdet og skaper alltid høy og tørst stemning med sin rufsete blues og rock'n'roll.
Arild Nygaard, gitar/vokal
Inge Holden, gitar
Runar Trøen, bass
Per Aksel Slettan, trommer
SideTrack henter inspirasjon fra bl.a. R.L. Burnside, Buddy Guy og Junior Kimbrough og sper på med solide doser rock og country. Med sitt store publikumsappell, har de blitt et svært populært liveband i hele Østlandsområdet og skaper alltid høy og tørst stemning med sin rufsete blues og rock'n'roll.
Arild Nygaard, gitar/vokal
Inge Holden, gitar
Runar Trøen, bass
Per Aksel Slettan, trommer
Mandag 8. oktober kl 21:00
Ruby Red & the Moonshine Brothers
cc: 80,-
Medlemmene i Ruby Red & the Moonshine Brothers har bakgrunn i ulike rytmiske sjangrer som pop, rock, jazz og folkemusikk. I bandsammenheng går de hverandre i møte, og med forskjellige referanser og impulser blir ny musikk til.
Tre sterke stemmer i samspill med både vanlige og mindre vanlige instrumenter sørger for at det både blir trøkk, stillhet og dans på lokalet. Uttrykket spenner fra det helt erke-amerikanske til det rotnorske, og inspirasjonen finner denne gjengen i alt fra epleslang i Westernfilmer til halshoggingssoger fra Setesdalen.
Ta en tur innom og start uka med en dose frisk countrypop med en twist av hardingfele!
Marte Herwell, vokal/autoharpe
Nicolai Herwell, akustisk gitar/vokal
Mats William Wennerberg, elektrisk gitar/vokal
Johanne Flottorp, hardingfele/fele
Snorre Kiil Saga, bass
Mats Jakob Nesmann, trommer
Tre sterke stemmer i samspill med både vanlige og mindre vanlige instrumenter sørger for at det både blir trøkk, stillhet og dans på lokalet. Uttrykket spenner fra det helt erke-amerikanske til det rotnorske, og inspirasjonen finner denne gjengen i alt fra epleslang i Westernfilmer til halshoggingssoger fra Setesdalen.
Ta en tur innom og start uka med en dose frisk countrypop med en twist av hardingfele!
Marte Herwell, vokal/autoharpe
Nicolai Herwell, akustisk gitar/vokal
Mats William Wennerberg, elektrisk gitar/vokal
Johanne Flottorp, hardingfele/fele
Snorre Kiil Saga, bass
Mats Jakob Nesmann, trommer
Onsdag 10. oktober kl 21:00
|
Arms and The Woman
Hakan Markussen
|
Fredag 12. oktober kl 23:00
The Douglas Group
cc: 100,-/150,-
Fra det indre hjertet av både USA og Norge, er medlemmene av The Douglas Group på et oppdrag for å spre sitt musikalske budskap ut til publikum. Med imponerende live-opptredener, tar bandet oss med på en reise gjennom det aller beste av det amerikanske rootsmusikk-landskapet.
Med utallige jobber som backingband for verdensnavn som Michael Landau, Kirk Fletcher, Bobby Jones og Albert Cummings i Europa og USA, var det bare et tidsspørsmål før Per, Iver, Adam og Jon var modne for å reise ut på sitt eget musikalske eventyr – som The Douglas Group.
Gjennom oppvekst med gospelmarinert soulmusikk, fordypningsstudier og bluesspillinger overalt fra Los Angeles til Stockholm, henter disse gutta inspirasjon til å lage sin helt særegen og sjangersprengende versjon av urban eleganse og skitten bygderealisme.
Med Adam Douglas sine fabelaktige vokalferdigheter, et bunnsolid komp og mesterlig tangentspill, ligger alt godt til rette for den totale lytteropplevelsen.
The Douglas Group slapp i fjor vår sitt etterlengtede debutalbum "No More Than Necessary" som har fått strålende omtaler.
Adam Douglas, gitarer/vokal
Per Øystein Erstad, bass
Iver Olav Erstad, tangenter
Jon Reidar Furulund, trommer
Med utallige jobber som backingband for verdensnavn som Michael Landau, Kirk Fletcher, Bobby Jones og Albert Cummings i Europa og USA, var det bare et tidsspørsmål før Per, Iver, Adam og Jon var modne for å reise ut på sitt eget musikalske eventyr – som The Douglas Group.
Gjennom oppvekst med gospelmarinert soulmusikk, fordypningsstudier og bluesspillinger overalt fra Los Angeles til Stockholm, henter disse gutta inspirasjon til å lage sin helt særegen og sjangersprengende versjon av urban eleganse og skitten bygderealisme.
Med Adam Douglas sine fabelaktige vokalferdigheter, et bunnsolid komp og mesterlig tangentspill, ligger alt godt til rette for den totale lytteropplevelsen.
The Douglas Group slapp i fjor vår sitt etterlengtede debutalbum "No More Than Necessary" som har fått strålende omtaler.
Adam Douglas, gitarer/vokal
Per Øystein Erstad, bass
Iver Olav Erstad, tangenter
Jon Reidar Furulund, trommer
Lørdag 13. oktober kl 16:00
OBK presenterer: Billy T Band - Plateslipp
cc: 150,-/200,-
William Troiani er opprinnelig fra New York og har hatt bassen som levebrød i over 40 år. Han har spilt med storheter som bl.a. Lightnin' Hopkins og Eddie Kirkland, men ble nok mer kjent for mange nordmenn som medlem i The Tom Russell Band. Etter at Bill flyttet til Norge for 14 år siden, har han vært en av hjørnesteinene i Oslos bluesmiljø.
Med bandet sitt, Billy T Band, spilles det gamle klassikere og eget materiale innenfor mange forskjellige sjangere og med masse humor og spilleglede. Deres andre album, "L.O.V.E. (Just A Silly Notion)", høstet mange rosende omtaler og ble belønnet med Spellemannpris 2010 for beste bluesplate. Nå foreligger oppfølgeren og denne ettermiddagen feirer vi utgivelsen av deres tredje plate som har fått tittelen "Mo-Billy-T".
Fra presseskrivet:
Billy T Bands 3. skive slippes 19. oktober. Albumet fortsetter der det forrige slapp ("L.O.V.E. – just a silly notion" - kronet med Spellemannprisen 2010) med et knippe låter som er inspirert av amerikansk Soul, Blues, R&B og Swamp Rock. Denne gangen er hovedfokus på eget materiale, ispedd noen obskure godbiter fra ”my wasted youth”, for å bruke Bill sine egne ord. Helt klart Billy T Bands hittil mest helhetlige album, som Øyvind Pharo skriver i albumets liner notes. Alle elementene fra de to første er foredlet og forløst i "Mo-Billy-T".
For anledningen er bandet forsterket med både blåsere og kor og stiller med tilsammen 8 personer på scenen.
Velkommen til slippfest!
Bill Troiani, vokal/bass
Håkon Høye, gitar/vokal
Ian Fredrick Johannessen, gitar
Alexander Pettersen, trommer
Med bandet sitt, Billy T Band, spilles det gamle klassikere og eget materiale innenfor mange forskjellige sjangere og med masse humor og spilleglede. Deres andre album, "L.O.V.E. (Just A Silly Notion)", høstet mange rosende omtaler og ble belønnet med Spellemannpris 2010 for beste bluesplate. Nå foreligger oppfølgeren og denne ettermiddagen feirer vi utgivelsen av deres tredje plate som har fått tittelen "Mo-Billy-T".
Fra presseskrivet:
Billy T Bands 3. skive slippes 19. oktober. Albumet fortsetter der det forrige slapp ("L.O.V.E. – just a silly notion" - kronet med Spellemannprisen 2010) med et knippe låter som er inspirert av amerikansk Soul, Blues, R&B og Swamp Rock. Denne gangen er hovedfokus på eget materiale, ispedd noen obskure godbiter fra ”my wasted youth”, for å bruke Bill sine egne ord. Helt klart Billy T Bands hittil mest helhetlige album, som Øyvind Pharo skriver i albumets liner notes. Alle elementene fra de to første er foredlet og forløst i "Mo-Billy-T".
For anledningen er bandet forsterket med både blåsere og kor og stiller med tilsammen 8 personer på scenen.
Velkommen til slippfest!
Bill Troiani, vokal/bass
Håkon Høye, gitar/vokal
Ian Fredrick Johannessen, gitar
Alexander Pettersen, trommer
Lørdag 13. oktober kl 23:00
Linda Kvam
cc: 100,-/150,-
Tønsbergjenta Linda Kvam er en sanger og låtskriver med over 20 års sceneerfaring. I en årrekke har hun vært en av landets fremste kvinnelige country/rock vokalister med sin særegne stemme og innlevelse. Hennes største musikalske forbilder er Ann Wilson i Seattle-gruppa Heart og Janis Joplin.
Det er gått 14 år siden platedebuten, og høsten 2010 kom den etterlengtede oppfølgeren "Anything For Love". Knut Hem har stått for produksjonen og Linda har skrevet all tekst og melodi. Musikken beskriver hun som bluegrass-inspirert countryrock.
Linda Kvam, vokal/akustisk gitar
Terje Johannesen, elgitar/slide/trompet
Espen Liland, elgitar/lapsteel
Emil Ljone, bass
Jon Rosslund, trommer
Det er gått 14 år siden platedebuten, og høsten 2010 kom den etterlengtede oppfølgeren "Anything For Love". Knut Hem har stått for produksjonen og Linda har skrevet all tekst og melodi. Musikken beskriver hun som bluegrass-inspirert countryrock.
Linda Kvam, vokal/akustisk gitar
Terje Johannesen, elgitar/slide/trompet
Espen Liland, elgitar/lapsteel
Emil Ljone, bass
Jon Rosslund, trommer
Tirsdag 16. oktober kl 21:00
HonkyTonk Honeys presenterer:
Triple Troubadours: Chet O´Keefe (US), Joe Nolan (CA) & Johan Örjansson (SE)
cc: 150,-
Vi opplever for tiden en formidabel strøm av spennende og talentfulle sangere og låtskivere innen roots/americana-sjangeren. Den kvalitetsbevisste gjengen i Rootsy er stadig like dedikert i sin misjon og ivrer etter å vise frem sine nyoppdagelser, samt mere etablerte artister. Med et nytt konsept som de kaller ”Triple Troubadours”, ønsker de (minst én gang i året) å samle to eller tre av sine mest aktuelle artister og sende dem ut på en felles turné for å gi publikum helt unike konsertopplevelser.
Først ut er disse tre flotte herrene: Chet O´Keefe (US), Joe Nolan (C) og Johan Örjansson (S).
Chet O'Keefe er en klassisk amerikansk sanger og låtskriver. Empatien, de flotte melodiene og humoren minner til tider veldig om John Prine og Guy Clark. Nerven, sorgen og melankolien bærer i seg mye av ånden til Townes Van Zandt.
Rootsy-favoritt Otis Gibbs er en nær venn, og det er ingen tilfeldighet at nettopp han trekker O’Keefe frem i lyset. På ekte trubadurvis har begge reist på kryss og tvers og tatt pulsen på det anonyme Amerika hvor folk flest lever sine liv, og som populærkulturen stort sett velger å overse. Chet O’Keefes låter er en hyllest til den beskjedne sliteren som står opp hver morgen og takler hverdagens utfordringer.
Opprinnelig fra New Hampshire, havnet han omsider i Nashville, som så mange begavede låtskivere gjerne gjør. Nå bor han i et lite hus uten vann og strøm på det lille stedet Kettle Falls i det nordøstlige hjørnet av staten Washington.
Chet O’Keefes siste plate, ”Game Bird”, ble spilt inn i Nashville sammen med Thomm Jutz og Pat McInerney fra Nancy Griffiths band. En av sangene på platen "Ring The Bell", ble en megahit med bluegrassbandet The Gibson Brothers og valgt til årets låt på IBMA 2010. Den toppet Billboards bluegrassliste i tre måneder!
Joe Nolan har snekret sammen sanger siden han var syv år gammel hjemme i Alberta. Låtskrivertalentet til denne unge kanadieren var et samtaleemne allerede i 2008, da han som 17-åring deltok på Edmonton Folk Festival.
I desember 2010 reiste han sørover til Nashville for å spille inn sin tredje plate sammen med landsmannen og den prisbelønte produsenten og gitaristen Colin Linden. Stjernelaget som medvirker på ”Goodbye Cinderella” innbefatter legendene Spooner Oldham (Bob Dylan, Neil Young, Aretha Franklin) på tangenter og Charlie McCoy (Bob Dylan, Elvis, Simon & Garfunkel) på munnspill, samt øvrige veteraner som Dave Roe, Chris Donahue, Bryan Owings og John Whynot.
Svenske Johan Örjansson er Rootsys nyeste tilskudd og har fått mye skryt. Hjemme i Falkenberg spiller han for utsolgte hus og spås en strålende fremtid. Her på Buckleys stiftet vi bekjentskap med ham tidligere i år, da han var med som oppvarming for Israel Nash Gripka.
Johan Örjansson gjorde også suksess for noen uker siden, da han for første gang opptrådte i Nashville ved Americana Music Association 2012. Han er for tiden plateaktuell med "Melancholic Melodies For Broken Times" og singelen” If I Were To Love You" er blitt en hit på P4 i Sverige.
Først ut er disse tre flotte herrene: Chet O´Keefe (US), Joe Nolan (C) og Johan Örjansson (S).
Chet O'Keefe er en klassisk amerikansk sanger og låtskriver. Empatien, de flotte melodiene og humoren minner til tider veldig om John Prine og Guy Clark. Nerven, sorgen og melankolien bærer i seg mye av ånden til Townes Van Zandt.
Rootsy-favoritt Otis Gibbs er en nær venn, og det er ingen tilfeldighet at nettopp han trekker O’Keefe frem i lyset. På ekte trubadurvis har begge reist på kryss og tvers og tatt pulsen på det anonyme Amerika hvor folk flest lever sine liv, og som populærkulturen stort sett velger å overse. Chet O’Keefes låter er en hyllest til den beskjedne sliteren som står opp hver morgen og takler hverdagens utfordringer.
Opprinnelig fra New Hampshire, havnet han omsider i Nashville, som så mange begavede låtskivere gjerne gjør. Nå bor han i et lite hus uten vann og strøm på det lille stedet Kettle Falls i det nordøstlige hjørnet av staten Washington.
Chet O’Keefes siste plate, ”Game Bird”, ble spilt inn i Nashville sammen med Thomm Jutz og Pat McInerney fra Nancy Griffiths band. En av sangene på platen "Ring The Bell", ble en megahit med bluegrassbandet The Gibson Brothers og valgt til årets låt på IBMA 2010. Den toppet Billboards bluegrassliste i tre måneder!
Joe Nolan har snekret sammen sanger siden han var syv år gammel hjemme i Alberta. Låtskrivertalentet til denne unge kanadieren var et samtaleemne allerede i 2008, da han som 17-åring deltok på Edmonton Folk Festival.
I desember 2010 reiste han sørover til Nashville for å spille inn sin tredje plate sammen med landsmannen og den prisbelønte produsenten og gitaristen Colin Linden. Stjernelaget som medvirker på ”Goodbye Cinderella” innbefatter legendene Spooner Oldham (Bob Dylan, Neil Young, Aretha Franklin) på tangenter og Charlie McCoy (Bob Dylan, Elvis, Simon & Garfunkel) på munnspill, samt øvrige veteraner som Dave Roe, Chris Donahue, Bryan Owings og John Whynot.
Svenske Johan Örjansson er Rootsys nyeste tilskudd og har fått mye skryt. Hjemme i Falkenberg spiller han for utsolgte hus og spås en strålende fremtid. Her på Buckleys stiftet vi bekjentskap med ham tidligere i år, da han var med som oppvarming for Israel Nash Gripka.
Johan Örjansson gjorde også suksess for noen uker siden, da han for første gang opptrådte i Nashville ved Americana Music Association 2012. Han er for tiden plateaktuell med "Melancholic Melodies For Broken Times" og singelen” If I Were To Love You" er blitt en hit på P4 i Sverige.
Onsdag 17. oktober kl 21:00
Steinar Raknes "STILLHOUSE" m/Unni Wilhelmsen, Andreas Utnem og Paolo Vinaccia
cc: 150,-/200,-
Steinar Raknes er en av Norges fremste jazzbassister og låtskrivere. Med sin uredde og eksplosive spillestil, blir han ofte sammenlignet med den legendariske bassisten Charles Mingus. Raknes er kjent gjennom sitt arbeid som komponist og musiker i den prisbelønte jazz trioen Urban Connection og for sitt samarbeid med artister som Chick Corea og Bobby McFerrin. Han spiller i en rekke fremtredende norske ensembler; blant andre The Core, Ola Kvernberg Trio, SKAIDI og Trondheim Jazzorkester, i tillegg til sin egen jazzgruppe, Steinar Raknes Quartet.
Albumet ”Stillhouse” ble sluppet i våres og har innhentet glitrende omtaler og toppkarakterer fra landets kritikere. Raknes har utviklet sitt eget unike uttrykk i kombinasjonen kontrabass og vokal, og dette er hans debutplate som vokalist.
”Stillhouse” – hjemmebrenneri – er spilt inn i bassistens egen stue i Oslo og inneholder tolkninger av låter av bl.a. Bruce Springsteen, John Prine, Gillian Welch, Bob Dylan og Joni Mitchell, samt fire egne komposisjoner. Platen er mikset i Nashville sammen med produsent Ray Kennedy, og munnspillvirtuoso Mickey Raphael (Willie Nelson m. fl.) inngår i stjernelaget av norske og internasjonale artister som Steinar Raknes har fått med seg.
Vi gleder oss til å høre STILLHOUSE fremført av denne fremragende besetningen:
Steinar Raknes, kontrabass
Unni Wilhelmsen, vokal
Andreas Utnem, trøorgel
Paolo Vinaccia, trommer
Albumet ”Stillhouse” ble sluppet i våres og har innhentet glitrende omtaler og toppkarakterer fra landets kritikere. Raknes har utviklet sitt eget unike uttrykk i kombinasjonen kontrabass og vokal, og dette er hans debutplate som vokalist.
”Stillhouse” – hjemmebrenneri – er spilt inn i bassistens egen stue i Oslo og inneholder tolkninger av låter av bl.a. Bruce Springsteen, John Prine, Gillian Welch, Bob Dylan og Joni Mitchell, samt fire egne komposisjoner. Platen er mikset i Nashville sammen med produsent Ray Kennedy, og munnspillvirtuoso Mickey Raphael (Willie Nelson m. fl.) inngår i stjernelaget av norske og internasjonale artister som Steinar Raknes har fått med seg.
Vi gleder oss til å høre STILLHOUSE fremført av denne fremragende besetningen:
Steinar Raknes, kontrabass
Unni Wilhelmsen, vokal
Andreas Utnem, trøorgel
Paolo Vinaccia, trommer
Fredag 19. oktober kl 23:00
Karin Wright
cc: 100,-
Countryrockartisten Karin Wright har to store lidenskaper her i livet; hester og musikk. Etter å ha drevet med oppdrett i noen år, bestemte hun seg for å satse for fullt på en musikk-karriere. Dette resulterte i det Geir Sundstøl-produserte debutalbumet "Full House" som kom i 2004. Platen var en rotekte hyllest til countrymusikken og høstet mange lovord. Oppfølgeren "Hunting A Dream" (2009) var fremdeles tro mot sjangeren, men fikk et noe røffere uttrykk.
Fjorårets "Too Rock'n'Roll For Country, Too Country For Rock'n'roll” var hennes tredje utgivelse, produsert av bandmedlemmene Bitten Forsudd (Einmal Kommt Die Liebe) og Martin Caspersen (Skrujern, The Phantoms og Toini & The Tomcats). Rootsy Awards 2011 kåret den til årets beste Country/Bluegrass/Rockabilly-album i Norge.
Karin og bandet har hatt flere fine spillejobber i 2012, bl.a. Norsk Country Treff på Breim, Festigavla i Ålesund og Vemdalens Countryfestival i Sverige.
Karin Wright har etter hvert utviklet sin egen musikalske signatur, kompromissløs og ekte. Hun lar seg ikke temme og hun haler og drar stadig litt i sjangergrensene. Repertoaret har stor spennvidde, fra såre countryballader til mere temperamentsfulle og hardtslående rockere.
Karin Wright, vokal
Martin Caspersen, gitar/keyboards
Nikolai Grasaasen, gitar
Bitten Forsudd, kor/tamburin
Njål Ra, bass
Cato Holmen, trommer/kor
Fjorårets "Too Rock'n'Roll For Country, Too Country For Rock'n'roll” var hennes tredje utgivelse, produsert av bandmedlemmene Bitten Forsudd (Einmal Kommt Die Liebe) og Martin Caspersen (Skrujern, The Phantoms og Toini & The Tomcats). Rootsy Awards 2011 kåret den til årets beste Country/Bluegrass/Rockabilly-album i Norge.
Karin og bandet har hatt flere fine spillejobber i 2012, bl.a. Norsk Country Treff på Breim, Festigavla i Ålesund og Vemdalens Countryfestival i Sverige.
Karin Wright har etter hvert utviklet sin egen musikalske signatur, kompromissløs og ekte. Hun lar seg ikke temme og hun haler og drar stadig litt i sjangergrensene. Repertoaret har stor spennvidde, fra såre countryballader til mere temperamentsfulle og hardtslående rockere.
Karin Wright, vokal
Martin Caspersen, gitar/keyboards
Nikolai Grasaasen, gitar
Bitten Forsudd, kor/tamburin
Njål Ra, bass
Cato Holmen, trommer/kor
Lørdag 20. oktober kl 16:00
OBK presenterer: Nick Moss Band (US)
cc: 200,-/250,- Billettservice
Amerikaneren Nick Moss er født i ”The Windy City” og spiller elektrisk Chicago-blues. Han er én av et lite knippe bluesgitarister i USA som gir håp for musikksjangerens fremtid. Nick Moss og bandet hans anses å være noe av det mest interessante byens bluesmiljø har å by på for tiden.
Moss elsker blues slik den ble spilt i gullalderen på 50- og 60-tallet, og han bygger videre på denne rike tradisjonen snarere enn å føle et behov for å måtte fornye sjangeren.
Etter å ha gått gradene i Chicago og spilt med Buddy Scott, Jimmy Dawkins, Jimmy Rogers og The Legendary Blues Band, har han dyrket frem en suksessrik karriere med sitt eget band Nick Moss & Flip Tops. Han var opprinnelig bassist, men i løpet av tiden med The Legendary Blues Band, foreslo frontmann Willie "Big Eyes" Smith at han burde gå over til gitar.
Nick Moss har gitt ut ni album til dags dato, alle på sitt eget plateselskap Blue Bella Records. Etter syv kritikerroste tradisjonelle bluesalbum har han på de to siste platene, "Privileged" (2010) og "Here I Am" (2011), tatt et steg bort fra den klassiske Chicago-stilen og beveget seg nærmere bluesrocken.
“Nick is at it again here, pushing the evolution of his music, stylistically as well as sonically. The tunes are genuine and intense.” - Jimmy Thackery
Nick Moss, gitar/vokal/munnspill
Michael Ledbetter, gitar/vokal/perkusjon
Bryan Rogers, orgel/piano
Matthew Wilson,bass
Patrick Seals, trommer
Moss elsker blues slik den ble spilt i gullalderen på 50- og 60-tallet, og han bygger videre på denne rike tradisjonen snarere enn å føle et behov for å måtte fornye sjangeren.
Etter å ha gått gradene i Chicago og spilt med Buddy Scott, Jimmy Dawkins, Jimmy Rogers og The Legendary Blues Band, har han dyrket frem en suksessrik karriere med sitt eget band Nick Moss & Flip Tops. Han var opprinnelig bassist, men i løpet av tiden med The Legendary Blues Band, foreslo frontmann Willie "Big Eyes" Smith at han burde gå over til gitar.
Nick Moss har gitt ut ni album til dags dato, alle på sitt eget plateselskap Blue Bella Records. Etter syv kritikerroste tradisjonelle bluesalbum har han på de to siste platene, "Privileged" (2010) og "Here I Am" (2011), tatt et steg bort fra den klassiske Chicago-stilen og beveget seg nærmere bluesrocken.
“Nick is at it again here, pushing the evolution of his music, stylistically as well as sonically. The tunes are genuine and intense.” - Jimmy Thackery
Nick Moss, gitar/vokal/munnspill
Michael Ledbetter, gitar/vokal/perkusjon
Bryan Rogers, orgel/piano
Matthew Wilson,bass
Patrick Seals, trommer
Tirsdag 23. oktober kl 21:00
Tony Carey Band w/Very Special Guest J. R. Blackmore
cc: 200,-/250,-
I 1983 ble låta ”Why Me?” spilt verden rundt på diskoteker, nattklubber, radio og TV. Sommeren året etter, klatret ”A Fine, Fine Day” oppover på hitlistene.
Bak disse komposisjonene står multi-instrumentalisten Tony Carey og hans alter-ego band, Planet P Project. Han ble sett på som et musikkgeni allerede i ung alder - som syvåring fikk han pianotimer av sine foreldre hjemme i Turlock i California, da de oppdaget hvilket talent sønnen lå inne med.
I 1975, under studioarbeide i Los Angeles med sitt americana-influerte band Blessings, ble Carey rekruttert til det da nystartede Ritchie Blackmore’s Rainbow, som også besto av legendariske Ronnie James Dio på vokal, Cozy Powell på slagverk og Jimmy Bain på bass.
Tony Carey hoppet av karusellen med Rainbow etter et par suksessrike år. Da hadde han deltatt på to verdensturnéer, samt spilt tangenter på albumet ”Rainbow Rising” (1976) og det, i hardrock-verdenen, høyt skattede live-albumet ”Rainbow On Stage” fra 1977.
Med en god del egenkomponiert materiale, samlet opp gjennom årene, satset han så på en solokarriere under eget navn og med ”bandet” Planet P Project, hvor han spiller bortimot alle instrumentene selv. Verdensgjennombruddet med den første Planet P Project-platen overrasket alle, og da ”Why Me?” ble en dansehit, var ingen mer overrasket enn Carey selv...
Så langt har mannen over 30 utgivelser bak seg og dessuten står han bak haugevis av produksjoner med artister som Joe Cocker, Jennifer Rush, John Mayall’s Blues Breakers, David Knopfler og så videre. Han har også jobbet og bidratt på mange ”soundtracks” til filmer og TV-serier.
Vi får i kveld anledning til å høre Tony Carey tolke perler fra sine ekspansive kataloger sammen med et fenomenalt skandinavisk band, bestående av bl.a. superbassisten Jan E. Holberg. Det spanderes såvel ballader som ”rockere” fra Careys over 40 år lange karriere som musiker, komponist og produsent.
Jürgen R. Blackmore er sønn av Ritchie Blackmore, grunnleggeren av Deep Purple og senere Rainbow. J. R. er den i familien som fortsatt holder hardrock-fanen høyt hevet. Tillegget av Blackmore til besetningen gjør nok til at kvelden får et noe "tyngre" låtutvalg i en konsert som kan forventes å vare fra 1,5-3 timer.
Med seg denne spesielle kvelden har Tony Carey:
Jan E. Holberg, bass
Per Ole "Irish" Iversen, slagverk
Jostein "Sarge" Svarstad, el-gitar
og "Very Special Guest": J. R. Blackmore, el-gitar..!
Bak disse komposisjonene står multi-instrumentalisten Tony Carey og hans alter-ego band, Planet P Project. Han ble sett på som et musikkgeni allerede i ung alder - som syvåring fikk han pianotimer av sine foreldre hjemme i Turlock i California, da de oppdaget hvilket talent sønnen lå inne med.
I 1975, under studioarbeide i Los Angeles med sitt americana-influerte band Blessings, ble Carey rekruttert til det da nystartede Ritchie Blackmore’s Rainbow, som også besto av legendariske Ronnie James Dio på vokal, Cozy Powell på slagverk og Jimmy Bain på bass.
Tony Carey hoppet av karusellen med Rainbow etter et par suksessrike år. Da hadde han deltatt på to verdensturnéer, samt spilt tangenter på albumet ”Rainbow Rising” (1976) og det, i hardrock-verdenen, høyt skattede live-albumet ”Rainbow On Stage” fra 1977.
Med en god del egenkomponiert materiale, samlet opp gjennom årene, satset han så på en solokarriere under eget navn og med ”bandet” Planet P Project, hvor han spiller bortimot alle instrumentene selv. Verdensgjennombruddet med den første Planet P Project-platen overrasket alle, og da ”Why Me?” ble en dansehit, var ingen mer overrasket enn Carey selv...
Så langt har mannen over 30 utgivelser bak seg og dessuten står han bak haugevis av produksjoner med artister som Joe Cocker, Jennifer Rush, John Mayall’s Blues Breakers, David Knopfler og så videre. Han har også jobbet og bidratt på mange ”soundtracks” til filmer og TV-serier.
Vi får i kveld anledning til å høre Tony Carey tolke perler fra sine ekspansive kataloger sammen med et fenomenalt skandinavisk band, bestående av bl.a. superbassisten Jan E. Holberg. Det spanderes såvel ballader som ”rockere” fra Careys over 40 år lange karriere som musiker, komponist og produsent.
Jürgen R. Blackmore er sønn av Ritchie Blackmore, grunnleggeren av Deep Purple og senere Rainbow. J. R. er den i familien som fortsatt holder hardrock-fanen høyt hevet. Tillegget av Blackmore til besetningen gjør nok til at kvelden får et noe "tyngre" låtutvalg i en konsert som kan forventes å vare fra 1,5-3 timer.
Med seg denne spesielle kvelden har Tony Carey:
Jan E. Holberg, bass
Per Ole "Irish" Iversen, slagverk
Jostein "Sarge" Svarstad, el-gitar
og "Very Special Guest": J. R. Blackmore, el-gitar..!
Onsdag 24. oktober kl 21:00
OBK presenterer: Dave Fields Band (US)
cc: 150,-/200,-
Dave Fields fra New York er en magisk gitarist som har spilt mye sammen med munnspilleren Billy Gibson. Med komponisten, pianisten, dirigenten og produsenten Sammy Fields som far, vokste han opp på Manhattan omgitt av musikk. Han begynte å spille piano som åtte-åring, før han senere gjorde gitaren til hovedinstrument. Jimi Hendrix er hans største helt, etter faren.
Dave Fields trakterer også en mengde andre instrumenter og er en ettertraktet studiomusiker. Han er også en habil jazzmusiker, men innrømmer at bluesen ligger hjertet hans nærmest. Han har studert ved Berklee School of Music i Boston og driver nå Fields Music Inc. hvor han sysler med komposisjon, arrangement og produksjon.
Tidligere i år ble Dave Fields innlemmet i New York Blues Hall Of Fame, og nå har han nylig kommet med sin tredje utgivelse. Albumet ”Detonation” er produsert av David Z (Prince, Johnny Lang, Buddy Guy) og inneholder bl.a. en gitar- og vokalduett med Joe Louis Walker. (I etterkant ble han oppmerksom på at slippdatoen 18/9 var dødsdagen til Jimi Hendrix for 42 år siden…)
Vi kan se frem mot en kveld av de sjeldne – velkommen!
Dave Fields, gitar/vokal
Andy Huenerberg, bass
Kenny Soule, trommer
Dave Fields trakterer også en mengde andre instrumenter og er en ettertraktet studiomusiker. Han er også en habil jazzmusiker, men innrømmer at bluesen ligger hjertet hans nærmest. Han har studert ved Berklee School of Music i Boston og driver nå Fields Music Inc. hvor han sysler med komposisjon, arrangement og produksjon.
Tidligere i år ble Dave Fields innlemmet i New York Blues Hall Of Fame, og nå har han nylig kommet med sin tredje utgivelse. Albumet ”Detonation” er produsert av David Z (Prince, Johnny Lang, Buddy Guy) og inneholder bl.a. en gitar- og vokalduett med Joe Louis Walker. (I etterkant ble han oppmerksom på at slippdatoen 18/9 var dødsdagen til Jimi Hendrix for 42 år siden…)
Vi kan se frem mot en kveld av de sjeldne – velkommen!
Dave Fields, gitar/vokal
Andy Huenerberg, bass
Kenny Soule, trommer
Torsdag 25. oktober kl 21:00
Norsk Americana Forum & Buckleys presenterer: Oslo Opry
cc: 80,-/100,-
I oktoberutgaven av Oslo Opry får vi besøk av et lite stykke levende norsk musikkhistorie.
Vokalist, gitarist og tekstforfatter Sverre Faaberg har en solid forankring i det bergenske musikkliv. Allerede på femtitallet dukket han opp som spirende ung, 14-årig ”rockekonge” og fikk stor lokal oppmerksomhet for sin stemme og profesjonelle opptreden.
Tidlig på sekstitallet startet han gruppen ”The Young Ones” og ble en av frontfigurene i begrepet ”Bergen Beat”. Sverre Faaberg tok pseudonymet Davy Dean som en hyllest til Davy Crockett og James Dean. Sammen med en rekke andre Bergensband, opplevde han en popularitets- og salgsbølge i hele Skandinavia.
I 2001 realiserte han et ønske om å oversette Johnny Cash låter til norsk. Sammen med sin kone Berit og et par andre tok han for seg et knippe av de mest kjente sangene fra Cash-katalogen. Prosjektet ”Johnny Cash På Norsk” ble så utgitt i 2002 av det lokale selskapet Rocade Records. CDen resulterte i en rekke konserter og siden gikk det slag i slag. Sverre fikk en ”ny vår” da han inngikk et musikalsk samarbeid med gruppen ”Twang Gang”.
Da Sverre Faaberg for bare et par år siden fikk oppfrisket kontakten med sin gamle venn produsenten og musikeren Kjell Birkeland – ble nye drømmer virkelighet og ”The Forever Young Ones” er et nytt kapittel i denne aktive artistens karriére. Kjell Birkeland er en av våre fremste gitarister og en musikalsk trollmann innenfor sitt område. Bandets blanding av rockabilly og country er en sikker vinner blant publikum.
The Forever Young Ones består av:
Sverre Faaberg, vokal
Kjell Birkeland, gitar
Tore Torsen, bass
Leif August Larsen, trommer
Kveldens verter er Ottar "Big Hand" Johansen og honky-tonk laget A-11 med Tore Andersen.
Vokalist, gitarist og tekstforfatter Sverre Faaberg har en solid forankring i det bergenske musikkliv. Allerede på femtitallet dukket han opp som spirende ung, 14-årig ”rockekonge” og fikk stor lokal oppmerksomhet for sin stemme og profesjonelle opptreden.
Tidlig på sekstitallet startet han gruppen ”The Young Ones” og ble en av frontfigurene i begrepet ”Bergen Beat”. Sverre Faaberg tok pseudonymet Davy Dean som en hyllest til Davy Crockett og James Dean. Sammen med en rekke andre Bergensband, opplevde han en popularitets- og salgsbølge i hele Skandinavia.
I 2001 realiserte han et ønske om å oversette Johnny Cash låter til norsk. Sammen med sin kone Berit og et par andre tok han for seg et knippe av de mest kjente sangene fra Cash-katalogen. Prosjektet ”Johnny Cash På Norsk” ble så utgitt i 2002 av det lokale selskapet Rocade Records. CDen resulterte i en rekke konserter og siden gikk det slag i slag. Sverre fikk en ”ny vår” da han inngikk et musikalsk samarbeid med gruppen ”Twang Gang”.
Da Sverre Faaberg for bare et par år siden fikk oppfrisket kontakten med sin gamle venn produsenten og musikeren Kjell Birkeland – ble nye drømmer virkelighet og ”The Forever Young Ones” er et nytt kapittel i denne aktive artistens karriére. Kjell Birkeland er en av våre fremste gitarister og en musikalsk trollmann innenfor sitt område. Bandets blanding av rockabilly og country er en sikker vinner blant publikum.
The Forever Young Ones består av:
Sverre Faaberg, vokal
Kjell Birkeland, gitar
Tore Torsen, bass
Leif August Larsen, trommer
Kveldens verter er Ottar "Big Hand" Johansen og honky-tonk laget A-11 med Tore Andersen.
Fredag 26. oktober kl 23:00
Double Jeopardy
cc: 100,-/150,-
Double Jeopardy er en Oslo-basert kvartett som opererer i skjæringspunktet mellom tradisjonell blues, soul og 50-talls R&B.
Eirik Bergene gjorde seg tidlig bemerket som en av våre fremste bluesmunnspillere. Hans dyktighet på dette instrumentet kombinert med en kraftfull og velutviklet vokal gjør han i dag til en av landets mest interessante bluesartister. Debutalbumet "A Better Way" som kom i 2008 høstet gode kritikker i både inn- og utland.
Bjørn “Borny” Walberg har imponert mang en erfaren bluesartist med sine gitarferdigheter. Under Union Blues Cup på Notodden i 2008 mottok Borny og hans fetter Eivind Walberg prisen som årets beste gitarister. Sin unge alder til tross har han allerede rukket å spille på klubbscener fra Moskva til Antone's i Austin.
Jan Eirik Hallingskog har spilt bass i mange forskjellige sammenhenger, fra det irsk-inspirerte bandet Loft, via rock og tango til Zep, Janis og Jimi tribute med Sandvika RockTeater. Etter fartstiden med Amund og Henrik Maarud har det blitt mer blues og siden 2006 har han spilt mer eller mindre fast med Eirik Bergene.
Anders Damås har vært innom flere av landets profilerte bluesband og har med sitt kreative trommespill backet storheter som James Harman, Lazy Lester, RJ Mischo og Jenny Bohman.
Med fokus på egne låter og en bandbesetning som kombinerer lang fartstid og rutine med ung, gnistrende talent, er Double Jeopardy en spennende musikalsk opplevelse som anbefales på det varmeste!
Eirik Bergene, munnspill/vokal
Bjørn “Borny” Walberg, gitar
Jan Eirik Hallingskog, bass
Anders Damås, trommer
Eirik Bergene gjorde seg tidlig bemerket som en av våre fremste bluesmunnspillere. Hans dyktighet på dette instrumentet kombinert med en kraftfull og velutviklet vokal gjør han i dag til en av landets mest interessante bluesartister. Debutalbumet "A Better Way" som kom i 2008 høstet gode kritikker i både inn- og utland.
Bjørn “Borny” Walberg har imponert mang en erfaren bluesartist med sine gitarferdigheter. Under Union Blues Cup på Notodden i 2008 mottok Borny og hans fetter Eivind Walberg prisen som årets beste gitarister. Sin unge alder til tross har han allerede rukket å spille på klubbscener fra Moskva til Antone's i Austin.
Jan Eirik Hallingskog har spilt bass i mange forskjellige sammenhenger, fra det irsk-inspirerte bandet Loft, via rock og tango til Zep, Janis og Jimi tribute med Sandvika RockTeater. Etter fartstiden med Amund og Henrik Maarud har det blitt mer blues og siden 2006 har han spilt mer eller mindre fast med Eirik Bergene.
Anders Damås har vært innom flere av landets profilerte bluesband og har med sitt kreative trommespill backet storheter som James Harman, Lazy Lester, RJ Mischo og Jenny Bohman.
Med fokus på egne låter og en bandbesetning som kombinerer lang fartstid og rutine med ung, gnistrende talent, er Double Jeopardy en spennende musikalsk opplevelse som anbefales på det varmeste!
Eirik Bergene, munnspill/vokal
Bjørn “Borny” Walberg, gitar
Jan Eirik Hallingskog, bass
Anders Damås, trommer
Lørdag 27. oktober kl 16:00
OBK presenterer: T-Bear & the Dukes of Rhythm m/ Palle Wagnberg (SE)
cc: 150,-/200,-
Torbjörn "T-Bear" Solberg
T-Bear & The Dukes of Rhythm kommer fra Arvika, midt i de värmlandske skogene. Bandet ble dannet våren 2004 av Torbjörn "T-Bear" Solberg og Jan Lillsäter etter at de to hadde spilt sammen i en Texas-shuffle trio i omlag ti år. De har gitt ut to CD’er; “Let The Sweet Talk Flow" (2007) og "Broadway Twist" (2008), begge med låter signert av T-Bear.
T-Bear & The Dukes of Rhythm serverer en kraftfull blanding av swingblues, R&B og soul med referanser til 50- og 60-tallet. Det svinger hardt når denne gjengen spiller opp, og de danseglade blant dere anbefales å huske relevant skotøy!
Gutta har rukket å bli favoritter i flere bluesklubber og de gleder seg alltid til å opptre for et entusiastisk norsk publikum. Denne lørdagsettermiddagen har de fått med seg den fremragende Palle Wagnberg på orgel.
Torbjörn "T-Bear" Solberg, vokal/gitar
Jan "Madcat" Lillsäter, kontrabass/elbass
Tore van Baalen, trommer
Paul "Palle" Wagnberg, orgel
T-Bear & The Dukes of Rhythm serverer en kraftfull blanding av swingblues, R&B og soul med referanser til 50- og 60-tallet. Det svinger hardt når denne gjengen spiller opp, og de danseglade blant dere anbefales å huske relevant skotøy!
Gutta har rukket å bli favoritter i flere bluesklubber og de gleder seg alltid til å opptre for et entusiastisk norsk publikum. Denne lørdagsettermiddagen har de fått med seg den fremragende Palle Wagnberg på orgel.
Torbjörn "T-Bear" Solberg, vokal/gitar
Jan "Madcat" Lillsäter, kontrabass/elbass
Tore van Baalen, trommer
Paul "Palle" Wagnberg, orgel
Lørdag 27. oktober kl 23:00
Stuart Warburton & The Grand Scheme (UK)
cc: 100,-/150,-
Denne oktoberkvelden får vi besøk av den britiske låtskriveren og sangeren Stuart Warburton. Han har vært i Norge en rekke ganger tidligere og er en populær mann på klubbscener og bl.a. countryfestivalene i Seljord og på Vinstra. Med seg fra Manchester har han sitt nye band, The Grand Scheme.
Stuart Warburton har en fortid som frontmann i The Rhythmaires, et av Englands fremste rockabilly/R&B-band. I tillegg til å være vokalist, munnspiller og tenorsaksofonist, leverte Stuart også egenkomponert materiale til ensemblets repertoar. The Rhythmaires holdt sammen i 22 år frem til 2005, og underveis slo Stuarts gryende låtskrivertalent ut i full blomst.
Bury-gutten står for sin egen britisk variant av americana-influert rootsmusikk. Han er sterkt påvirket av klassisk country, rock’n’roll, lyden av soul/R&B fra Muscle Shoals-studioet og ikke minst, en låtskrivertradisjon som rommer helter som Townes Van Zandt, Guy Clark og John Prine.
Nå, i en alder av 52 år, har Stuart Warburton endelig sluppet sin solodebutskive. Albumet ”Telemark” ble innspilt i Skien i løpet av fjoråret med Halvor Halvorsen i produsentstolen og Stuarts mangeårige musikalske samarbeidspartner, Jamie Fildes, på gitar. En flott gjeng norske musikere har medvirket på platen, bl.a. stålgitarmester Tore Blestrud.
The Grand Scheme ble dannet sommeren 2011 og hadde da sin aller første spillejobb på Draaben i Sandefjord. Jamie Fildes, trommis Dave Wells og steelgitarist Steve Conway har tidligere spilt sammen i et av Englands fremste countryband, Buchanan. Da bassist Roberto Ruiz er forhindret i å ta turen over Nordsjøen, vil vår egen Ivar Thomas sørge for stødig bassgang denne kvelden.
Stuart Warburton, vokal/gitar
Jamie Fildes, gitar/vokal
Steve Conway, pedal steel
Ivar Thomas, bass
Dave Wells, trommer
Stuart Warburton har en fortid som frontmann i The Rhythmaires, et av Englands fremste rockabilly/R&B-band. I tillegg til å være vokalist, munnspiller og tenorsaksofonist, leverte Stuart også egenkomponert materiale til ensemblets repertoar. The Rhythmaires holdt sammen i 22 år frem til 2005, og underveis slo Stuarts gryende låtskrivertalent ut i full blomst.
Bury-gutten står for sin egen britisk variant av americana-influert rootsmusikk. Han er sterkt påvirket av klassisk country, rock’n’roll, lyden av soul/R&B fra Muscle Shoals-studioet og ikke minst, en låtskrivertradisjon som rommer helter som Townes Van Zandt, Guy Clark og John Prine.
Nå, i en alder av 52 år, har Stuart Warburton endelig sluppet sin solodebutskive. Albumet ”Telemark” ble innspilt i Skien i løpet av fjoråret med Halvor Halvorsen i produsentstolen og Stuarts mangeårige musikalske samarbeidspartner, Jamie Fildes, på gitar. En flott gjeng norske musikere har medvirket på platen, bl.a. stålgitarmester Tore Blestrud.
The Grand Scheme ble dannet sommeren 2011 og hadde da sin aller første spillejobb på Draaben i Sandefjord. Jamie Fildes, trommis Dave Wells og steelgitarist Steve Conway har tidligere spilt sammen i et av Englands fremste countryband, Buchanan. Da bassist Roberto Ruiz er forhindret i å ta turen over Nordsjøen, vil vår egen Ivar Thomas sørge for stødig bassgang denne kvelden.
Stuart Warburton, vokal/gitar
Jamie Fildes, gitar/vokal
Steve Conway, pedal steel
Ivar Thomas, bass
Dave Wells, trommer
Mandag 29. oktober kl 20:00
HonkyTonk Honeys presenterer:
Blaze Foley Tribute feat. Gurf Morlix
"Duct Tape Messiah" - dokumentarfilm
cc: 150,-
Rootsy-gjengen er slett ikke redd for ville prosjekter. De har lenge fundert på hvordan de skal få folk til å oppdage en forlengst avdød uteligger som samtidig var en av historiens mest følsomme låtskrivere, nemlig kultlegenden Blaze Foley.
En turné med helaftener bestående av dokumentarfilmvisning, regissørprat og Gurf Morlix-konsert, føler de er en fin måte å yte sangeren og låtskriveren Blaze Foley full rettferdighet.
Dokumentarfilmen "Duct Tape Messiah" er et intimt og varmt portrett av en begavet artist som slet med å vinne erkjennelse mens han levde og som tragisk nok ble myrdet i 1989, da han prøvde å forsvare en aldrende venn.
Mange har spilt inn låtene til Blaze Foley og en av hans flotteste sanger, "If I Could Only Fly", ble en suksess for Merle Haggard. Townes Van Zandt var en nær venn og skrev låten ”Blaze’s Blues” for ham. Lucinda Williams synger om Blaze i sin nydelige ”Drunken Angel” fra albumet ”Car Wheels On A Gravel Road”(1998).
Regissør Kevin Triplett vil være på plass for å presentere filmen og fortelle litt om bakgrunnen og tilblivelsesprosessen som tok til i 2001.
Filmen starter kl 20:00.
Gurf Morlix er selv en fremragende låtskriver, gitarist og sanger og har viet et helt år til å jobbe med sin gamle venns musikk. Nylig slapp han den flotte hyllestskiven, ”Blaze Foley's 113th Wet Dream”, hvor han tolker 15 av låtperlene til Texas-legenden på en ytterst verdig måte.
Gjennom en 40 års musikalsk oppdagelsesferd, har Gurf Morlix utmerket seg med sin medfødte musikalitet, utsøkte smak og kreative instinkter. Han er en mann med hjerte for låtskriverkunsten, ikke minst elementene som gir sangene tyngde og styrke.
Gurf Morlix tilhører adelen innen americana-musikken. Han har vært profesjonell musiker siden midten av tenårene og vanket i miljøet rundt Townes Van Zandt og Guy Clark på 70-tallet.
Det er fristende å beskrive Gurf ut fra de artistene han har omgitt seg med. Listen er enestående. Hans talenter som multiinstrumentalist, produsent, låtskriver og sanger har gjort han til en respektert og ettertraktet samarbeidspartner. Lucinda Williams, Ray Wylie Hubbard, Warren Zevon, Ian McLagan, Patty Griffin, Robert Earl Keen, Buddy Miller, Mary Gauthier, Tom Russell, Jim Lauderdale og Slaid Cleaves er bare et lite utvalg av artistene som vanker innenfor denne kretsen.
En turné med helaftener bestående av dokumentarfilmvisning, regissørprat og Gurf Morlix-konsert, føler de er en fin måte å yte sangeren og låtskriveren Blaze Foley full rettferdighet.
Dokumentarfilmen "Duct Tape Messiah" er et intimt og varmt portrett av en begavet artist som slet med å vinne erkjennelse mens han levde og som tragisk nok ble myrdet i 1989, da han prøvde å forsvare en aldrende venn.
Mange har spilt inn låtene til Blaze Foley og en av hans flotteste sanger, "If I Could Only Fly", ble en suksess for Merle Haggard. Townes Van Zandt var en nær venn og skrev låten ”Blaze’s Blues” for ham. Lucinda Williams synger om Blaze i sin nydelige ”Drunken Angel” fra albumet ”Car Wheels On A Gravel Road”(1998).
Regissør Kevin Triplett vil være på plass for å presentere filmen og fortelle litt om bakgrunnen og tilblivelsesprosessen som tok til i 2001.
Filmen starter kl 20:00.
Gurf Morlix er selv en fremragende låtskriver, gitarist og sanger og har viet et helt år til å jobbe med sin gamle venns musikk. Nylig slapp han den flotte hyllestskiven, ”Blaze Foley's 113th Wet Dream”, hvor han tolker 15 av låtperlene til Texas-legenden på en ytterst verdig måte.
Gjennom en 40 års musikalsk oppdagelsesferd, har Gurf Morlix utmerket seg med sin medfødte musikalitet, utsøkte smak og kreative instinkter. Han er en mann med hjerte for låtskriverkunsten, ikke minst elementene som gir sangene tyngde og styrke.
Gurf Morlix tilhører adelen innen americana-musikken. Han har vært profesjonell musiker siden midten av tenårene og vanket i miljøet rundt Townes Van Zandt og Guy Clark på 70-tallet.
Det er fristende å beskrive Gurf ut fra de artistene han har omgitt seg med. Listen er enestående. Hans talenter som multiinstrumentalist, produsent, låtskriver og sanger har gjort han til en respektert og ettertraktet samarbeidspartner. Lucinda Williams, Ray Wylie Hubbard, Warren Zevon, Ian McLagan, Patty Griffin, Robert Earl Keen, Buddy Miller, Mary Gauthier, Tom Russell, Jim Lauderdale og Slaid Cleaves er bare et lite utvalg av artistene som vanker innenfor denne kretsen.
Onsdag 31. oktober kl 21:00
HonkyTonk Honeys presenterer: Shurman m/Bob Woodruff
cc: 180,-
Denne onsdagskvelden har vi en skikkelig godbit i vente. En førsteklasses, men akk, så undervurdert countryartist dukker opp på scenen vår sammen med et forrykende flott rockelag fra Texas!
Sangeren og låtskriveren Bob Woodruff kommer opprinnelig fra New York, men er nå bosatt i Los Angeles. I oppveksten hørte han på Everly Brothers og Johnny Cash, Stones og Beatles. Gram Parsons og Merle Haggard oppdaget han etterhvert via Elvis Costello.
Med en stemme som skapt for å synge honky-tonk og et låtskrivertalent finslipt ved å ha Doc Pomus som mentor, begikk Bob Woodruff i 1994 et klassisk album. ”Dreams & Saturday Nights” hylles av mange kritikere som en av de fineste countryutgivelsene fra nittitallet.
Han turnerte lite, men dukket faktisk opp i Norge sommeren 1995 og leverte en svært minneverdig konsert på ”Down On The Farm”-festivalen.
Etter nok et kritikerrost album,”Desire Road” (1997), var han utropt til den neste Dwight Yoakam. Men platene solgte nærmest ingenting og så ble mannen plutselig borte fra radaren. Desillusjonert og deprimert forsvant han i et tåkehav av personlige problemer og stoffmisbruk. Det var derfor gledelig da en nykter Bob Woodruff endelig begynte å vise livstegn for et par år siden.
Takket være Jerker Emanuelsson på svenske Sound Asleep Records har vi nå fått en tredje plate, “The Lost Kerosene Tapes, 1999”. Da han fikk høre at det eksisterte en uutgitt plate fra 1999 med enda flere kanonlåter, var Jerker driftig nok til både å oppdrive disse innspillingene og skaffe seg rettighetene til å gi dem ut.
Utgivelsen av “The Lost Kerosene Tapes, 1999” har bidratt til å gi Bob Woodruff ny vind i seilene. Han sitter på masse nytt låtmateriale, og i disse dager er han på turné i Skandinavia med sine venner fra det eminente Austin-baserte ensemblet, Shurman.
"Bob Woodruff is the best country singer you never heard" – Andrew Dansby, Houston Chronicle
Shurman betraktes av mange som et av verdens beste live-band for tiden. De har ved flere anledninger stått på terskelen til det store gjennombruddet uten at det helt har gått seg til for dem.
Shurman er et ordentlig rockeband, med referanser til Stones, Stax og Gram Parsons. Texaneren Aaron Beavers startet bandet i Los Angeles i 2001, og gjennom lange turnéer med energiske konserter, skaffet de seg mange hengivne tilhengere. Så, akkurat da alt var i ferd med å ta av, tok de seg en pause. Pausen førte til at bandet gikk igjennom en fornyelsesprosess og flyttet fra L.A. til Austin. Der har noen meget talentfulle musikere samlet seg rundt den karismatiske sangeren og låtskriveren Aaron Beavers og hans visjon.
Bandets nyeste skive ”Inspiration” er full av sterke låter og spilleglede. Sangene til Aaron Beavers er marinert i en herlig blanding av soul, country og rock’n’roll.
“Depending on who you ask, Los Angeles band Shurman is either the next Old 97′s, Drive-By Truckers or Son Volt. Maybe all three, given the quartet’s glossy pop melodies, southern rock twang ‘n’ churn, and Farrar-esque vocals” – Fred Mills, No Depression
Aaron Beavers, vocal/gitar/munnspill/mandolin
Harley Husbands, gitar/vokal/banjo/lapsteel
Mike Therieau, bass/vokal
Clint Short, trommer/vokal
Sangeren og låtskriveren Bob Woodruff kommer opprinnelig fra New York, men er nå bosatt i Los Angeles. I oppveksten hørte han på Everly Brothers og Johnny Cash, Stones og Beatles. Gram Parsons og Merle Haggard oppdaget han etterhvert via Elvis Costello.
Med en stemme som skapt for å synge honky-tonk og et låtskrivertalent finslipt ved å ha Doc Pomus som mentor, begikk Bob Woodruff i 1994 et klassisk album. ”Dreams & Saturday Nights” hylles av mange kritikere som en av de fineste countryutgivelsene fra nittitallet.
Han turnerte lite, men dukket faktisk opp i Norge sommeren 1995 og leverte en svært minneverdig konsert på ”Down On The Farm”-festivalen.
Etter nok et kritikerrost album,”Desire Road” (1997), var han utropt til den neste Dwight Yoakam. Men platene solgte nærmest ingenting og så ble mannen plutselig borte fra radaren. Desillusjonert og deprimert forsvant han i et tåkehav av personlige problemer og stoffmisbruk. Det var derfor gledelig da en nykter Bob Woodruff endelig begynte å vise livstegn for et par år siden.
Takket være Jerker Emanuelsson på svenske Sound Asleep Records har vi nå fått en tredje plate, “The Lost Kerosene Tapes, 1999”. Da han fikk høre at det eksisterte en uutgitt plate fra 1999 med enda flere kanonlåter, var Jerker driftig nok til både å oppdrive disse innspillingene og skaffe seg rettighetene til å gi dem ut.
Utgivelsen av “The Lost Kerosene Tapes, 1999” har bidratt til å gi Bob Woodruff ny vind i seilene. Han sitter på masse nytt låtmateriale, og i disse dager er han på turné i Skandinavia med sine venner fra det eminente Austin-baserte ensemblet, Shurman.
"Bob Woodruff is the best country singer you never heard" – Andrew Dansby, Houston Chronicle
Shurman betraktes av mange som et av verdens beste live-band for tiden. De har ved flere anledninger stått på terskelen til det store gjennombruddet uten at det helt har gått seg til for dem.
Shurman er et ordentlig rockeband, med referanser til Stones, Stax og Gram Parsons. Texaneren Aaron Beavers startet bandet i Los Angeles i 2001, og gjennom lange turnéer med energiske konserter, skaffet de seg mange hengivne tilhengere. Så, akkurat da alt var i ferd med å ta av, tok de seg en pause. Pausen førte til at bandet gikk igjennom en fornyelsesprosess og flyttet fra L.A. til Austin. Der har noen meget talentfulle musikere samlet seg rundt den karismatiske sangeren og låtskriveren Aaron Beavers og hans visjon.
Bandets nyeste skive ”Inspiration” er full av sterke låter og spilleglede. Sangene til Aaron Beavers er marinert i en herlig blanding av soul, country og rock’n’roll.
“Depending on who you ask, Los Angeles band Shurman is either the next Old 97′s, Drive-By Truckers or Son Volt. Maybe all three, given the quartet’s glossy pop melodies, southern rock twang ‘n’ churn, and Farrar-esque vocals” – Fred Mills, No Depression
Aaron Beavers, vocal/gitar/munnspill/mandolin
Harley Husbands, gitar/vokal/banjo/lapsteel
Mike Therieau, bass/vokal
Clint Short, trommer/vokal
