Søndag 1. juni kl 19:00
Sudeshna Bhattacharya & Apurba Mukherjee
cc: 150,-
Sudeshna Bhattacharya begynte å spille Sarod så tidlig som fire år gammel og hun har holdt konserter siden syvårsalderen. Hennes guru er den store Sarod-maestroen Usted Amjad Ali Khan, og hun er en av sin generasjons mest fremgangsrike musikere.
Sudeshna kommer fra den rike tradisjonen innen nord-indisk klassisk musikk og er noe så sjeldent som en kvinnelige sarod-spiller. I 2001 vant hun tittelen ”beste indiske musiker” og i 2002 tittelen ”beste utøvende artist i India”.
Siden har hun turnert verden rundtog forført publikum. Sudeshna har en enorm indre kraft som gjør hennes konserter til en mektig opplevelse som ingen går uberørt fra. Hun vil bli fulgt opp på scenen av tabla-virtuos Apurba Mukherjee fra Kolkata i India. Apurba er en disippel av den berømte Pandit Shankar Ghosh.
Velkommen til en spennende og sjelden konsertopplevelse!
Sudeshna kommer fra den rike tradisjonen innen nord-indisk klassisk musikk og er noe så sjeldent som en kvinnelige sarod-spiller. I 2001 vant hun tittelen ”beste indiske musiker” og i 2002 tittelen ”beste utøvende artist i India”.
Siden har hun turnert verden rundtog forført publikum. Sudeshna har en enorm indre kraft som gjør hennes konserter til en mektig opplevelse som ingen går uberørt fra. Hun vil bli fulgt opp på scenen av tabla-virtuos Apurba Mukherjee fra Kolkata i India. Apurba er en disippel av den berømte Pandit Shankar Ghosh.
Velkommen til en spennende og sjelden konsertopplevelse!
Onsdag 4. juni kl 21:00
Kolbergs Mek. - Plateslipp
Support: Pelsjegerne
cc: 100,-
Noen låter må bare skrives. Lars Kolberg, frontfigur og låtskriver i Kolbergs Mek. har det på denne måten, men det har vært en lang vei frem til bandets første EP som slippes denne våren.
Etter å ha vært overbevist hele sitt voksne liv om at låtskriving var noe andre drev på med opplevde han en dag bak rattet i en gammel engelsk 4-hjulstrekker, midt i rushtrafikken i Oslo, at første linjen i en låt kom rullende inn i hodet. Syv minutter senere var vers, bro, refreng, koringer og soloer på plass, og innen bilen var parkert var låta fiks ferdig i hodet.
En bassist ble funnet godt gjemt i nærmeste familie, og en trommis ble anskaffet på Finn/gis bort. Dermed var bandet i orden.
Låtene på ”Borte” har blitt til i løpet av de siste 3-4 årene, ofte i bil. Sammen med sine faste mekanikere har Lars øvd inn og perfeksjonert låtene før bandet følte seg moden til å gå i studio senvinteren 2014.
Vi får låter på norsk om kjærlighet og savn, angst og nerver. Det er elementer fra blues og fra rock og fra country og viser. Kanskje er det pop/rock det kalles?
Mot slutten av året kommer etter planen et fullt album. Det er bare å glede seg.
Lars C. Kolberg, gitar/vokal
Tor-Inge Betten, gitar
Morten Sickel, bass
Christian Mathesson, trommer/perkusjon
Etter å ha vært overbevist hele sitt voksne liv om at låtskriving var noe andre drev på med opplevde han en dag bak rattet i en gammel engelsk 4-hjulstrekker, midt i rushtrafikken i Oslo, at første linjen i en låt kom rullende inn i hodet. Syv minutter senere var vers, bro, refreng, koringer og soloer på plass, og innen bilen var parkert var låta fiks ferdig i hodet.
En bassist ble funnet godt gjemt i nærmeste familie, og en trommis ble anskaffet på Finn/gis bort. Dermed var bandet i orden.
Låtene på ”Borte” har blitt til i løpet av de siste 3-4 årene, ofte i bil. Sammen med sine faste mekanikere har Lars øvd inn og perfeksjonert låtene før bandet følte seg moden til å gå i studio senvinteren 2014.
Vi får låter på norsk om kjærlighet og savn, angst og nerver. Det er elementer fra blues og fra rock og fra country og viser. Kanskje er det pop/rock det kalles?
Mot slutten av året kommer etter planen et fullt album. Det er bare å glede seg.
Lars C. Kolberg, gitar/vokal
Tor-Inge Betten, gitar
Morten Sickel, bass
Christian Mathesson, trommer/perkusjon
Pelsjegerne er en rockekvartett fra Sørum utenfor Oslo. Bandet har holdt på siden 2004 og består av fire herrer i midten av tyveårene.
Gutta sier selv at de et av få band som ”har baller til å synge på norsk” og mener musikken deres ”ikke er noe for streitinger”. Referanser til Raga Rockers er åpenbare og ellers er de inspirert av band som Gartnerlosjen, Dumdum Boys, DeLillos og Big Bang.
Lasse Kristiansen, vokal/gitar
Kurt Amundsen, gitar/vokal
Morten Ertzgaard, bass/vokal
Ole Anders Demuru, slagverk
Gutta sier selv at de et av få band som ”har baller til å synge på norsk” og mener musikken deres ”ikke er noe for streitinger”. Referanser til Raga Rockers er åpenbare og ellers er de inspirert av band som Gartnerlosjen, Dumdum Boys, DeLillos og Big Bang.
Lasse Kristiansen, vokal/gitar
Kurt Amundsen, gitar/vokal
Morten Ertzgaard, bass/vokal
Ole Anders Demuru, slagverk
Torsdag 5. juni kl 21:00
Brokeland Bullets - Plateslipp
cc: 100,-
På sitt andre album, ”Heartbroke”, byr Brokeland Bullets på tapt kjærlighet, utroskap og håp innpakket i nyskrevne bluegrasslåter med særpreg. Også denne gangen inviteres lytterne til å ta del i de genuine, ærlige og litt skitne sidene ved countrymusikken. Siden debutalbumet, ”Brokeland” (2011), har ensemblet opparbeidet seg et betydelig rykte som liveband gjennom utallige opptredener i inn- og utland. Foruten kveldens slippkonsert her på Buckleys, lanseres plata med en liten turné til Danmark, Tyskland og Nederland.
Brorparten av låtene er skrevet av gitarist Jan Richard Pianski og banjospiller Espen Svenungsen etter en pilegrimsreise gjennom sørstatene i USA. I tillegg har bassist Sondre Ljoså bidratt med to spor, og en gammel countryklassiker i ny drakt er det også gjort plass til. Alle låtene er arrangert av bandet i fellesskap, noe som har gitt det varierte låtmaterialet et umiskjennelig Brokeland-preg.
Richard Pianski, gitar/munnspill/vokal
Espen Svenungsen, banjo/vokal
Sondre Ljoså, bass/vokal
Paul C Oddvang, dobro
Per Waagø, fele
Johannes Selvaag, mandolin
Brorparten av låtene er skrevet av gitarist Jan Richard Pianski og banjospiller Espen Svenungsen etter en pilegrimsreise gjennom sørstatene i USA. I tillegg har bassist Sondre Ljoså bidratt med to spor, og en gammel countryklassiker i ny drakt er det også gjort plass til. Alle låtene er arrangert av bandet i fellesskap, noe som har gitt det varierte låtmaterialet et umiskjennelig Brokeland-preg.
Richard Pianski, gitar/munnspill/vokal
Espen Svenungsen, banjo/vokal
Sondre Ljoså, bass/vokal
Paul C Oddvang, dobro
Per Waagø, fele
Johannes Selvaag, mandolin
Fredag 6. juni kl 22:00
Oslo Bluesklubb presenterer: Sven Zetterberg Blues Band (SE)
cc: 200,-/250,- Billettservice
Låtskriveren, sangeren, gitaristen og munnspilleren Sven Zetterberg er en veteran både i svenske og internasjonale blueskretser. Han har holdt det gående siden begynnelsen av 70-tallet, og regnes i dag som en av Europas ypperste soul- og bluesmenn.
1972 startet han det legendariske Telge Blues. På 80-tallet oppnådde han internasjonal suksess i The Four Roosters sammen med vår egen Knut Reiersrud. Samtidig var han frontfigur i Chicago Express, bandet som i femten år dominerte den svenske bluesscenen.
Sven Zetterberg ble født i Skärblacka 28. mars 1952, og begynte med musikk allerede som 7-åring. Den første fasinasjonen var Elvis Presley, men unggutten ble helfrelst da han oppdaget Little Richard. De tidligste bluesheltene var Sonny Boy Williamson og Big Walter Horton, og ganske naturlig ble munnspillet det første instrumentet hans. Gitarspillet ble et hovedfokus etter hvert som han kom i 20-årene.
Det kritikerroste albumet “Grounded In Reality” fra 2010 solgte godt og bekreftet hans posisjon som Sveriges fremste soul- og bluesartist. Den nyeste CDen “Mileage” (2012) har fått mange fine omtaler og inneholder en gjesteopptreden av selveste Augie Meyers på trekkspill.
Sven Zetterberg, gitar/vokal
Anders Lewén, gitar
Torbjörn Eliasson, tangenter
Mikael Faleryd, bass
Jim Ingvarsson, trommer
1972 startet han det legendariske Telge Blues. På 80-tallet oppnådde han internasjonal suksess i The Four Roosters sammen med vår egen Knut Reiersrud. Samtidig var han frontfigur i Chicago Express, bandet som i femten år dominerte den svenske bluesscenen.
Sven Zetterberg ble født i Skärblacka 28. mars 1952, og begynte med musikk allerede som 7-åring. Den første fasinasjonen var Elvis Presley, men unggutten ble helfrelst da han oppdaget Little Richard. De tidligste bluesheltene var Sonny Boy Williamson og Big Walter Horton, og ganske naturlig ble munnspillet det første instrumentet hans. Gitarspillet ble et hovedfokus etter hvert som han kom i 20-årene.
Det kritikerroste albumet “Grounded In Reality” fra 2010 solgte godt og bekreftet hans posisjon som Sveriges fremste soul- og bluesartist. Den nyeste CDen “Mileage” (2012) har fått mange fine omtaler og inneholder en gjesteopptreden av selveste Augie Meyers på trekkspill.
Sven Zetterberg, gitar/vokal
Anders Lewén, gitar
Torbjörn Eliasson, tangenter
Mikael Faleryd, bass
Jim Ingvarsson, trommer
Lørdag 7. juni kl 22:00
Oslo Bluesklubb presenterer: Håkon Høye & The HoneyTones
cc: 150,-/200,-
Tradisjonen tro, overlater vi til Håkon Høye og hans HoneyTones å sørge for en forrykende avslutning på Musikkfest Oslo.
Håkon Høye er blant Norges fremste bluesgitarister og har spilt på klubber og festivaler i inn- og utland siden 90-tallet – vi kjenner Tynsetgutten godt fra det gamle husbandet på Muddy Waters, Amund Maarud Band og Joakim Tinderholt Ekspress. Sammen med Billy T Band har han vunnet ikke mindre enn to Spellemannpriser for albumene “L.O.V.E. (Just A Silly Notion)” og “Mo-Billy-T”.
Håkon og Billy T ble forøvrig nylig tildelt en imponerende tredjeplass i ISC 2013 sin låtskriverkonkurranse med “Move A Little Closer”. Låten er å finne på Håkons debutalbum “’Bout Time” som kom i fjor.
Bluesen er det musikkuttrykket som har fascinert Håkon helt siden han var 10-11 år gammel. Med sitt band, The HoneyTones, spiller han en heftig blanding av blues, R&B, swamprock og svingende New Orleans-rytmer. Repertoaret består av en god del egenkomponert materiale ispedd obskure klassikere.
Håkon Høye, gitar/vokal
Kasper Værnes, tenorsaksofon
Per Tobro, bass
Robban Skoglund, trommer
Håkon Høye er blant Norges fremste bluesgitarister og har spilt på klubber og festivaler i inn- og utland siden 90-tallet – vi kjenner Tynsetgutten godt fra det gamle husbandet på Muddy Waters, Amund Maarud Band og Joakim Tinderholt Ekspress. Sammen med Billy T Band har han vunnet ikke mindre enn to Spellemannpriser for albumene “L.O.V.E. (Just A Silly Notion)” og “Mo-Billy-T”.
Håkon og Billy T ble forøvrig nylig tildelt en imponerende tredjeplass i ISC 2013 sin låtskriverkonkurranse med “Move A Little Closer”. Låten er å finne på Håkons debutalbum “’Bout Time” som kom i fjor.
Bluesen er det musikkuttrykket som har fascinert Håkon helt siden han var 10-11 år gammel. Med sitt band, The HoneyTones, spiller han en heftig blanding av blues, R&B, swamprock og svingende New Orleans-rytmer. Repertoaret består av en god del egenkomponert materiale ispedd obskure klassikere.
Håkon Høye, gitar/vokal
Kasper Værnes, tenorsaksofon
Per Tobro, bass
Robban Skoglund, trommer
Blågressorkesteret Drolsum Stasjon fra Ringerike er et av Norges mest fremadstormende strengelag! Med tre års samspill og et studioalbum, samt over 50 konserter i både inn- og utland, byr disse syv herrene opp til festlig lag hvor de enn spiller.
Bandet har fått på plass en fast besetning og satt et lydbilde som er godt plantet i amerikansk folketradisjon. Med en utvidet bluegrass-besetning, som består av to gitarer, mandolin, banjo, kontrabass, fele, dobro og cello, blander gutta det beste fra vise- og singer/songwriter-tradisjonen med en solid dose norsk og irsk folkemusikk.
Det selvtitulerte debutalbumet er produsert av Arne Moslåtten fra Hellbillies. På klingende ringeriksmål, gjøres de små historiene store og de store temaene i livet til små og nære, tonesatt av vakker strengelek.
Med mottoet ”Norge skal erobres, stasjon for stasjon”, har Drolsum Stasjon lagt et hektisk fjorår bak seg med bl.a. lanseringsturné og spilling på festivalen European World Of Bluegrass i Nederland. De har høstet mange lovord for sine opptredener, og dette året ser ikke ut til å bli noe mindre hektisk for blågressgutta. 2014 startet med en ny tur i Hallibakken Lydstudio på Nes i Hallingdal med tekniker Tor Magne Hallibakken og produsent Arne Moslåtten. I februar slapp de instrumental-låta ”FOLK” ut i den digitale verdensveven.
Bandet har fått på plass en fast besetning og satt et lydbilde som er godt plantet i amerikansk folketradisjon. Med en utvidet bluegrass-besetning, som består av to gitarer, mandolin, banjo, kontrabass, fele, dobro og cello, blander gutta det beste fra vise- og singer/songwriter-tradisjonen med en solid dose norsk og irsk folkemusikk.
Det selvtitulerte debutalbumet er produsert av Arne Moslåtten fra Hellbillies. På klingende ringeriksmål, gjøres de små historiene store og de store temaene i livet til små og nære, tonesatt av vakker strengelek.
Med mottoet ”Norge skal erobres, stasjon for stasjon”, har Drolsum Stasjon lagt et hektisk fjorår bak seg med bl.a. lanseringsturné og spilling på festivalen European World Of Bluegrass i Nederland. De har høstet mange lovord for sine opptredener, og dette året ser ikke ut til å bli noe mindre hektisk for blågressgutta. 2014 startet med en ny tur i Hallibakken Lydstudio på Nes i Hallingdal med tekniker Tor Magne Hallibakken og produsent Arne Moslåtten. I februar slapp de instrumental-låta ”FOLK” ut i den digitale verdensveven.
Julie & The New Favorites er et ungt bluegrassband med base i Trondheim. De har i løpet av de siste årene markert seg som et friskt pust i det norske bluegrassmiljøet og med en kombinasjon av sjarm, sterke låter og virtuositet opparbeidet seg en entusiastisk tilhengerskare i både inn-og utland.
Julie Sandø fant sine favoritter på jazzlinja i Trondheim i 2007. Jazz måtte vike for grass, og gitaren ble byttet mot banjo. Bandet murte seg inne i en verden hvor lite annet enn Alison Krauss og Bill Monroe eksisterte. Døren på øvingsrommet ble låst og timer ble til dager. De spilte på alle kaféer man kunne opptre på i hjembyen og ble stadig mer samspilte. De fant snart veien ut til større scener og har gjort suksess på diverse festivaler.
Julie & The New Favorites spiller akustisk bluegrass med flerstemt vokal, ispedd innflytelser fra jazz, rock og irsk folkemusikk. Bandet satser knallhardt på sjarm og tempo, og går for å være et av de raskeste i sitt slag i Norge!
Debutalbumet ”Recipe” ble innspilt våren 2012 i Skansen Studio i Trondheim. Deretter tok platen seg en tur over dammen til Memphis for bearbeidelse og mastering av selveste Brad Blackwood som vant en Grammypris med den siste CDen til Alison Krauss. Resultatet er blitt en særegen americana som er vanskelig å motstå!
”Julie Moe Sandø synger fantastisk og har med seg tre meget talentfulle musikere. Musikken er original, selvskrevet og svært velskrevet!” – Arne Sørensen, Bluegrass Music Denmark
Julie Sandø fant sine favoritter på jazzlinja i Trondheim i 2007. Jazz måtte vike for grass, og gitaren ble byttet mot banjo. Bandet murte seg inne i en verden hvor lite annet enn Alison Krauss og Bill Monroe eksisterte. Døren på øvingsrommet ble låst og timer ble til dager. De spilte på alle kaféer man kunne opptre på i hjembyen og ble stadig mer samspilte. De fant snart veien ut til større scener og har gjort suksess på diverse festivaler.
Julie & The New Favorites spiller akustisk bluegrass med flerstemt vokal, ispedd innflytelser fra jazz, rock og irsk folkemusikk. Bandet satser knallhardt på sjarm og tempo, og går for å være et av de raskeste i sitt slag i Norge!
Debutalbumet ”Recipe” ble innspilt våren 2012 i Skansen Studio i Trondheim. Deretter tok platen seg en tur over dammen til Memphis for bearbeidelse og mastering av selveste Brad Blackwood som vant en Grammypris med den siste CDen til Alison Krauss. Resultatet er blitt en særegen americana som er vanskelig å motstå!
”Julie Moe Sandø synger fantastisk og har med seg tre meget talentfulle musikere. Musikken er original, selvskrevet og svært velskrevet!” – Arne Sørensen, Bluegrass Music Denmark
Fredag 13. juni kl 22:00
Susie & The Spuds
cc: 100,-/150,-
Susie & The Spuds ble unnfanget på et nachspiel i Lillesand en gang i slutten av 2011. Nå, snart tre år senere, er bandet i ferd med å gi ut sitt første album. Debutskiva slippes sensommeren 2014.
Siden oppstarten har Susie & The Spuds spilt mer enn 100 konserter over hele landet – fra Tromsø i nord til Lindesnes i sør. Sørlendingene har utviklet seg til å bli et utpreget liveband, krydret med humor, lidenskap og en god dose galskap.
Musikken kan best karakteriseres som en blanding av folk’n’roll, americana, indie og old time. Bandet har (for enkelhetens skyld) bestemt seg for å kalle musikken sin for spudgrass. Tekstene handler om alt fra brennevin, pistoler og utroskap – til slåsskamper, grunnløs eufori og ikke minst bacon. Samtidig utforsker også bandet mer alvorlige temaer i sanger som ”Fall of Man”, ”Close Your Eyes”, ”C’est la Vie”.
Susie & The Spuds er musikalsk i slekt med band som Old Crow Medicine Show, The Avett Brothers, Langhorne Slim, Matthew & the Atlas, Mumford & Sons, Pokey LaFarge.
Silje Fossli – sang, ukulele, trekkspill, melodica og andre ting med tangenter
Bjørnar Flaa – sang, gitarer, rytmer og ei resepsjonsbjelle
Jørund Flaa – sang, banjoer, resonator, kazoo og andre leker som lager lyd
Terje Ellefsen – bass, basstromme og bassang (men kun tidlig om morgenen)
Marin Stallemo Bakke – fele, nøkkelharpe og vel egentlig alt av strengeinstrumenter hun måtte få i fanget
Siden oppstarten har Susie & The Spuds spilt mer enn 100 konserter over hele landet – fra Tromsø i nord til Lindesnes i sør. Sørlendingene har utviklet seg til å bli et utpreget liveband, krydret med humor, lidenskap og en god dose galskap.
Musikken kan best karakteriseres som en blanding av folk’n’roll, americana, indie og old time. Bandet har (for enkelhetens skyld) bestemt seg for å kalle musikken sin for spudgrass. Tekstene handler om alt fra brennevin, pistoler og utroskap – til slåsskamper, grunnløs eufori og ikke minst bacon. Samtidig utforsker også bandet mer alvorlige temaer i sanger som ”Fall of Man”, ”Close Your Eyes”, ”C’est la Vie”.
Susie & The Spuds er musikalsk i slekt med band som Old Crow Medicine Show, The Avett Brothers, Langhorne Slim, Matthew & the Atlas, Mumford & Sons, Pokey LaFarge.
Silje Fossli – sang, ukulele, trekkspill, melodica og andre ting med tangenter
Bjørnar Flaa – sang, gitarer, rytmer og ei resepsjonsbjelle
Jørund Flaa – sang, banjoer, resonator, kazoo og andre leker som lager lyd
Terje Ellefsen – bass, basstromme og bassang (men kun tidlig om morgenen)
Marin Stallemo Bakke – fele, nøkkelharpe og vel egentlig alt av strengeinstrumenter hun måtte få i fanget
Lørdag 14. juni kl 16:00
Oslo Bluesklubb presenterer: Noise Pollution
cc: 150,-/200,-
Østerdalsbandet Noise Pollution har i rundt femten år servert et forrykende og helstøpt liveshow med sin fengende bluesrockmusikk.
Bandets frontfigur, Roar Solbakken, gir alt på scenen. Enten han trakterer munnspillet, eller pianoet så tangentene bokstavelig talt skvetter til alle kanter, får denne mannen publikum med seg fra første anslag.
Noise Pollution spiller fortrinnsvis Texas- og Chicagoblues. Coverlåter står på spillelisten, men stadig mer egenprodusert materiale blir en del av repertoaret.
I 2000 og 2001 ble bandet påmeldt som Elverum Bluesklubbs representanter til Union Bluescup på Notodden. Her kom de til finalen og ble store publikumsfavoritter. Siden har spillejobbene strømmet på og bandet har spilt på flere festivaler i Norge og Sverige.
Roar Solbakken, piano/munnspill/vokal
Glenn Håvard Gran, gitar/vokal
Ole Martin Røsten, bass
Jan Inge Larsen, trommer
Bandets frontfigur, Roar Solbakken, gir alt på scenen. Enten han trakterer munnspillet, eller pianoet så tangentene bokstavelig talt skvetter til alle kanter, får denne mannen publikum med seg fra første anslag.
Noise Pollution spiller fortrinnsvis Texas- og Chicagoblues. Coverlåter står på spillelisten, men stadig mer egenprodusert materiale blir en del av repertoaret.
I 2000 og 2001 ble bandet påmeldt som Elverum Bluesklubbs representanter til Union Bluescup på Notodden. Her kom de til finalen og ble store publikumsfavoritter. Siden har spillejobbene strømmet på og bandet har spilt på flere festivaler i Norge og Sverige.
Roar Solbakken, piano/munnspill/vokal
Glenn Håvard Gran, gitar/vokal
Ole Martin Røsten, bass
Jan Inge Larsen, trommer
Lørdag 14. juni kl 22:00
Terje Kinn & The Killerbees
cc: 150,-
The Killerbees er en rootsrock/bluesrock-trio med Terje Kinn i spissen. Trekløverets repertoar består av eget materiale i tillegg til tolkninger av Ry Cooder og John Hiatt, såvel som Johnny Cash og Dwight Yoakam.
Terje Kinn har utmerket seg som banjospiller både i Bluegrass Playboys og Øystein Sundes Meget i Sløyd, men viser seg her som gitarist og sanger anført av Per Amundsen på bass og Stig Eilertsen på trommer.
Det er en rocka trio med løs jakke, chicken-picking og utvidet bluesskala som entrer scenen på Buckleys denne lørdagskvelden. Det er bare å ta på seg cheap sunglasses for å spasere med The Killerbees “on a moonstruck road tonight”
Terje Kinn, gitar/vokal
Per Amundsen, bass
Stig Eilertsen, trommer
Terje Kinn har utmerket seg som banjospiller både i Bluegrass Playboys og Øystein Sundes Meget i Sløyd, men viser seg her som gitarist og sanger anført av Per Amundsen på bass og Stig Eilertsen på trommer.
Det er en rocka trio med løs jakke, chicken-picking og utvidet bluesskala som entrer scenen på Buckleys denne lørdagskvelden. Det er bare å ta på seg cheap sunglasses for å spasere med The Killerbees “on a moonstruck road tonight”
Terje Kinn, gitar/vokal
Per Amundsen, bass
Stig Eilertsen, trommer
Onsdag 18. juni kl 21:00
Rootsy presenterer: Doug Seegers (US)
cc: 150,-/200,-
Doug Seegers er uteliggeren og gatemusikeren som gjennom “Jills Veranda” på SVT gjorde et uutslettelig inntrykk på tv-seerne. I Sverige er Doug nummer en på iTunes, og YouTube-klippet med sangen “Going Down To The River” ble i løpet av få dager sett av opp mot 100.000.
Doug Seegers er en mann som gjør inntrykk. En skrøpelig og sårbar mann preget av et hardt liv, men med en indre styrke og ukuelig stolthet. En sang, en stemme og en skjebne som gikk rett gjennom TV-skjermen og berørte seerne.
Han har vært i studio for å spille inn sitt debutalbum, “Going Down To The River”. Og ikke et hvilket som helst studio: Sound Emporium er et av Nashvilles klassiske studioer og musikerne er størrelser som Doug knapt har drømt om å møte, enda mindre å lage en plate med. Likevel virker han helt upåvirket av situasjonen. Han opptrer med autoritet og tillit. Ingen overdreven respekt for hverken musikere (bl.a. Buddy Miller), produsent Will Kimbrough eller det ukjente miljøet han er i. Han vet hvordan han vil ha det lydmessig og kan også uttrykke det med forbløffende presisjon.
“Det eneste jeg bryr meg om nå er at folk lytter til musikken min. Penger er roten til alt ondt,” sier en mann som har sovet under Nashvilles broer i mange år.
Det finnes ingen skriftlig biografi om Doug Seegers. Etter å ha hørt ham snakke om sitt liv til flere personer blir man ikke klokere. Kronologien i hans fortelling er ofte ulogisk, noen ganger helt på jordet og alltid tvilsom. Det vi kan si er at Doug Seegers mest sannsynlig er 62 år gammel, født og oppvokst i New York-området. Mamma og pappa hadde et countryband, men faren forsvant fra familien da Doug var fem år gammel. Etter en tid dukket en voldelig stefar opp, og Doug dro hjemmefra så fort han kunne.
En gang, trolig på slutten av sekstitallet hadde Doug et band som spilte inn en singel på eget selskap. I løpet av første halvdel av syttitallet endte han opp i Austin, der han kort hadde bandet Duke The Drifter sammen med Buddy Miller (Doug insisterer på at det var mye senere, men Buddy føles i dette tilfellet som en mer troverdig kilde). Etter å ha bodd i Austin flyttet Doug tilbake til New York hvor han etter hvert giftet seg. I løpet av åttitallet fikk han to barn som han ikke har kontakt med.
Etter en smertefull skilsmisse blir alt stadig mer uklart. Mye alkohol, kanskje til og med noen andre stoffer gjør at Doug ikke husker hva som skjedde. Og det han husker vil han ikke snakke om: “Jeg har gjort mange ting jeg ikke er stolt av, og ikke ønsker å fortelle om.”
I løpet av de verste årene satte også Doug Seegers musikken til side. Hvordan han har overlevd er vanskelig å vite. Kanskje er det best å ikke vite. Men et sted på veien kom han i kontakt med The Little Pantry og bestyrer Stacie, som hjelper Nashvilles mange fattige med mat og klær. Ved hjelp av Stacie, en nyvunnet tro på Gud, sin musikk og et sterkt ønske om en ny start, kunne Doug jobbe seg tilbake til et verdig liv. Og i denne perioden dukket Jill Johnson, Magnus Carlsson og det svenske TV-teamet opp og resten er, som de sier, historie.
Doug Seegers er nå helt edru, han har spilt inn sitt debutalbum med noen av Nashvilles beste musikere og han har en omfattende sommerturne i Sverige og Norge foran seg. Når Buddy Miller spurte Doug hvordan det føles, svarte han:
“Well Buddy, I got to say, when the Lord provides, he sure provides plenty. Thank you Jesus!”
Doug Seegers har med seg den eminente gitaristen Jerry G. Miller som til vanlig spiller fast i bandet til Eilen Jewell.
Doug Seegers er en mann som gjør inntrykk. En skrøpelig og sårbar mann preget av et hardt liv, men med en indre styrke og ukuelig stolthet. En sang, en stemme og en skjebne som gikk rett gjennom TV-skjermen og berørte seerne.
Han har vært i studio for å spille inn sitt debutalbum, “Going Down To The River”. Og ikke et hvilket som helst studio: Sound Emporium er et av Nashvilles klassiske studioer og musikerne er størrelser som Doug knapt har drømt om å møte, enda mindre å lage en plate med. Likevel virker han helt upåvirket av situasjonen. Han opptrer med autoritet og tillit. Ingen overdreven respekt for hverken musikere (bl.a. Buddy Miller), produsent Will Kimbrough eller det ukjente miljøet han er i. Han vet hvordan han vil ha det lydmessig og kan også uttrykke det med forbløffende presisjon.
“Det eneste jeg bryr meg om nå er at folk lytter til musikken min. Penger er roten til alt ondt,” sier en mann som har sovet under Nashvilles broer i mange år.
Det finnes ingen skriftlig biografi om Doug Seegers. Etter å ha hørt ham snakke om sitt liv til flere personer blir man ikke klokere. Kronologien i hans fortelling er ofte ulogisk, noen ganger helt på jordet og alltid tvilsom. Det vi kan si er at Doug Seegers mest sannsynlig er 62 år gammel, født og oppvokst i New York-området. Mamma og pappa hadde et countryband, men faren forsvant fra familien da Doug var fem år gammel. Etter en tid dukket en voldelig stefar opp, og Doug dro hjemmefra så fort han kunne.
En gang, trolig på slutten av sekstitallet hadde Doug et band som spilte inn en singel på eget selskap. I løpet av første halvdel av syttitallet endte han opp i Austin, der han kort hadde bandet Duke The Drifter sammen med Buddy Miller (Doug insisterer på at det var mye senere, men Buddy føles i dette tilfellet som en mer troverdig kilde). Etter å ha bodd i Austin flyttet Doug tilbake til New York hvor han etter hvert giftet seg. I løpet av åttitallet fikk han to barn som han ikke har kontakt med.
Etter en smertefull skilsmisse blir alt stadig mer uklart. Mye alkohol, kanskje til og med noen andre stoffer gjør at Doug ikke husker hva som skjedde. Og det han husker vil han ikke snakke om: “Jeg har gjort mange ting jeg ikke er stolt av, og ikke ønsker å fortelle om.”
I løpet av de verste årene satte også Doug Seegers musikken til side. Hvordan han har overlevd er vanskelig å vite. Kanskje er det best å ikke vite. Men et sted på veien kom han i kontakt med The Little Pantry og bestyrer Stacie, som hjelper Nashvilles mange fattige med mat og klær. Ved hjelp av Stacie, en nyvunnet tro på Gud, sin musikk og et sterkt ønske om en ny start, kunne Doug jobbe seg tilbake til et verdig liv. Og i denne perioden dukket Jill Johnson, Magnus Carlsson og det svenske TV-teamet opp og resten er, som de sier, historie.
Doug Seegers er nå helt edru, han har spilt inn sitt debutalbum med noen av Nashvilles beste musikere og han har en omfattende sommerturne i Sverige og Norge foran seg. Når Buddy Miller spurte Doug hvordan det føles, svarte han:
“Well Buddy, I got to say, when the Lord provides, he sure provides plenty. Thank you Jesus!”
Doug Seegers har med seg den eminente gitaristen Jerry G. Miller som til vanlig spiller fast i bandet til Eilen Jewell.
Torsdag 19. juni kl 21:00
Friendship + Support: Ulf Myrvold Band
cc: 100,-/150,-
Friendship er en Oslo-basert ”power trio” som spiller psykedelisk soulrock. Bandet ble startet våren 2011 og har tatt navnet fra en Junipher Greene plate utgitt i 1971.
I løpet av kort tid har bandet opparbeidet seg et realt repertoar av egne sanger. Best liker de rå soul og piggtråd på slitt vinyl. Unotene skal ha driv, være dansbare og groove herfra til månen. Liveuttrykket står i fokus sammen med energi, spilleglede og lekende lette toner mikset med skumle undertoner.
Friendship slapp en 7-tommers singel i 2012. I disse dager jobbes det med en
12-tommersplate for utgivelse i august. Etter en utsolgt konsert i mars på Revolver, er bandet nå klare for ny konsert hos oss for å vise frem låter fra det kommende debutalbumet!
“Good vocal harmonies, sick drumming, funky bass, lots of groove and good guitar solos = a good vibe.” – Metal Hammer Magazine (8/10)
Magnus Kultorp, gitar/vokal
Njål Uhre Kiese, bass/vokal
Fredrik Skalstad, vokal/trommer
I løpet av kort tid har bandet opparbeidet seg et realt repertoar av egne sanger. Best liker de rå soul og piggtråd på slitt vinyl. Unotene skal ha driv, være dansbare og groove herfra til månen. Liveuttrykket står i fokus sammen med energi, spilleglede og lekende lette toner mikset med skumle undertoner.
Friendship slapp en 7-tommers singel i 2012. I disse dager jobbes det med en
12-tommersplate for utgivelse i august. Etter en utsolgt konsert i mars på Revolver, er bandet nå klare for ny konsert hos oss for å vise frem låter fra det kommende debutalbumet!
“Good vocal harmonies, sick drumming, funky bass, lots of groove and good guitar solos = a good vibe.” – Metal Hammer Magazine (8/10)
Magnus Kultorp, gitar/vokal
Njål Uhre Kiese, bass/vokal
Fredrik Skalstad, vokal/trommer
Ulf Myrvold Band er inspirert av opptakene fra 1930-tallet med blant andre Robert Johnson, Son House og Blind Willie Johnson – støvete og sjelfull musikk som har fått sin renessanse de siste årene. Dette var soloartister med kassegitar, og Ulf Myrvold Band har arrangert noe av dette materialet for en moderne besetning uten å miste det mørke, skjeve og overraskende aspektet ved denne musikken.
I tillegg komponerer Myrvold stadig flere egne låter hvor man kan høre lyden av både Son House og Jack White, Jimi Hendrix og Ry Cooder. Det faller også naturlig for bandet å hente impulser fra afrikansk musikk, der Ali Farka Touré og Tinariwen er representanter for den afrikanske bluesen.
Ensemblet har gjort en rekke vellykkede konserter lokalt – blant annet sørget de for fullt hus på Kongsberg Jazzfestivals blues-scene to år på rad.
Om de er moderne tradisjonalister eller tradisjonelle modernister i bluesens verden, er opp til lytteren å bedømme. Ulf Myrvold Band ser ikke på bluesen som en sjanger, men som en grunnstemning man finner i sumpene, i ørkenen, på steppene og på vidda.
Ulf Myrvold, vokal/slidegitar/munnspill
Vegard Eggum, gitar/banjo
Julian Moe, bass
Svein Olav Eriksen, trommer
I tillegg komponerer Myrvold stadig flere egne låter hvor man kan høre lyden av både Son House og Jack White, Jimi Hendrix og Ry Cooder. Det faller også naturlig for bandet å hente impulser fra afrikansk musikk, der Ali Farka Touré og Tinariwen er representanter for den afrikanske bluesen.
Ensemblet har gjort en rekke vellykkede konserter lokalt – blant annet sørget de for fullt hus på Kongsberg Jazzfestivals blues-scene to år på rad.
Om de er moderne tradisjonalister eller tradisjonelle modernister i bluesens verden, er opp til lytteren å bedømme. Ulf Myrvold Band ser ikke på bluesen som en sjanger, men som en grunnstemning man finner i sumpene, i ørkenen, på steppene og på vidda.
Ulf Myrvold, vokal/slidegitar/munnspill
Vegard Eggum, gitar/banjo
Julian Moe, bass
Svein Olav Eriksen, trommer
Fredag 20. juni kl 22:00
Red Moon Joe (UK)
cc: 150,-/200,-
Denne sommerkvelden har vi gleden av å kunne presentere et av Englands fineste countryrockband.
Red Moon Joe ble dannet i 1985 av Mark Wilkinson i hjembyen Chorley, like nordvest for Manchester. Før den tid hadde han allerede opparbeidet seg et solid rykte som en stilfull og anvendelig countrygitarist – noe et rykende sett sammen med legendariske Stonewall Jackson på Wembley Arena i 1983 bærer vitne om.
Red Moon Joe var del av et lite, men dedikert rootsrockmiljø som oppsto i landsdelen på 80-tallet. Bandet kombinerte punkens drivende energi med countrymusikkens melankoli og harmoni og skapte noe eget som i dagens terminologi gjerne omtales som americana. De turnerte mye i Storbritannia og Europa og ga i 1990 ut “Arms Of Sorrow” på Run River Records, et plateselskap som på den tiden hadde navn som Bert Jansch og John Renbourn i stallen. Albumet fikk fine omtaler og regnes av mange som en bortgjemt klassiker.
Etter at den første inkarnasjonen av Red Moon Joe ble oppløst i 1993, fortsatte Mark Wilkinson å turnere som den fortrukne “picker of choice” for likesinnede artister og delte scener med storheter som Townes van Zandt, John Prine, Steve Earle, Guy Clark, Emmylou Harris, Little Feat and Jay Farrar.
I 2010 bestemte gitaristen og låtskriveren seg for at tiden omsider var moden for å blåse nytt liv i Red Moon Joe. Med hele den originale besetningen samlet, samt rekruttering av multi-instrumentalisten Steve Conway, dro gutta i studio bevæpnet med masse inspirasjon og en knippe nyskrevne låter. Albumet “Midnight Trains” er altså bandets første utgivelse på over 20 år og høstet mange lovord i americana-kretser da den ble sluppet i fjor.
“This record highlights a set of remarkable quality which shows versatility in the writing rarely found in the loose category that is Americana. If you’ve ever fancied hearing Son Volt jamming with Merle Haggard and Guy Clark, your dreams have come true.” – Justin Currie
Steelgitarmaestro Steve Conway og bassist David Smith har tidligere spilt sammen med Mark Wilkinson i Buchanan – besetningen i dette bandet telte også låtskriveren og gitaristen Jamie Fildes i rekkene. De leverte fra seg tre solide plater og var i flere år et populært innslag på norske countryfestivaler.
Mark Wilkinson, vokal/gitar
Dave Fitzpatrick, gitar/banjo
Steve Conway, pedalsteel-gitar
David A. Smith, bass
Paul Casey, trommer
Red Moon Joe ble dannet i 1985 av Mark Wilkinson i hjembyen Chorley, like nordvest for Manchester. Før den tid hadde han allerede opparbeidet seg et solid rykte som en stilfull og anvendelig countrygitarist – noe et rykende sett sammen med legendariske Stonewall Jackson på Wembley Arena i 1983 bærer vitne om.
Red Moon Joe var del av et lite, men dedikert rootsrockmiljø som oppsto i landsdelen på 80-tallet. Bandet kombinerte punkens drivende energi med countrymusikkens melankoli og harmoni og skapte noe eget som i dagens terminologi gjerne omtales som americana. De turnerte mye i Storbritannia og Europa og ga i 1990 ut “Arms Of Sorrow” på Run River Records, et plateselskap som på den tiden hadde navn som Bert Jansch og John Renbourn i stallen. Albumet fikk fine omtaler og regnes av mange som en bortgjemt klassiker.
Etter at den første inkarnasjonen av Red Moon Joe ble oppløst i 1993, fortsatte Mark Wilkinson å turnere som den fortrukne “picker of choice” for likesinnede artister og delte scener med storheter som Townes van Zandt, John Prine, Steve Earle, Guy Clark, Emmylou Harris, Little Feat and Jay Farrar.
I 2010 bestemte gitaristen og låtskriveren seg for at tiden omsider var moden for å blåse nytt liv i Red Moon Joe. Med hele den originale besetningen samlet, samt rekruttering av multi-instrumentalisten Steve Conway, dro gutta i studio bevæpnet med masse inspirasjon og en knippe nyskrevne låter. Albumet “Midnight Trains” er altså bandets første utgivelse på over 20 år og høstet mange lovord i americana-kretser da den ble sluppet i fjor.
“This record highlights a set of remarkable quality which shows versatility in the writing rarely found in the loose category that is Americana. If you’ve ever fancied hearing Son Volt jamming with Merle Haggard and Guy Clark, your dreams have come true.” – Justin Currie
Steelgitarmaestro Steve Conway og bassist David Smith har tidligere spilt sammen med Mark Wilkinson i Buchanan – besetningen i dette bandet telte også låtskriveren og gitaristen Jamie Fildes i rekkene. De leverte fra seg tre solide plater og var i flere år et populært innslag på norske countryfestivaler.
Mark Wilkinson, vokal/gitar
Dave Fitzpatrick, gitar/banjo
Steve Conway, pedalsteel-gitar
David A. Smith, bass
Paul Casey, trommer
Lørdag 21. juni kl 16:00 Utekonsert (inne ved ruskevær)
Wink Keziah (US)
cc: 150,-/200,-
Austin-baserte Wink Keziah liker å kalle seg en ”urban hillbilly”, og med sine energifylte konsertopptredener, er han blitt en trofast og populær leverandør av ekte, hardcore honky-tonk musikk.
Wink Keziah begynte å spille gitar allerede som femåring. Gjennom en turbulent og vanskelig oppvekst, fant unggutten fra Charlotte, North Carolina trøst og en emosjonell ventil i musikken. Tekstene hans er preget av egne erfaringer og er ofte direkte selvbiografiske.
Låtene er influert av klassiske honky-tonk artister som Webb Pierce, såvel som countrytradisjonalister av typen Joe Ely og Mark Stuart & The Bastard Sons Of Johnny Cash. Det er nettopp vennen Mark Stuart, som har produsert utgivelsene ”Working Songs For The Drinking Class” (2007) og ”Hard Times” (2009).
Det nyeste albumet ”Cowbilly” kom ut i fjor sommer og har høstet mange fine omtaler og americana-listinger.
Stikk innom denne sommerettermiddagen og få med deg Wink Keziahs tøffe americana/honky tonk-miks ladet med masse hillbilly-sjarm!
Wink Keziah, gitar/vokal
Ian Fredrick Johannessen, gitar
Erlend Støylen Hølland, bass
Bjørn Haglund, trommer
Wink Keziah begynte å spille gitar allerede som femåring. Gjennom en turbulent og vanskelig oppvekst, fant unggutten fra Charlotte, North Carolina trøst og en emosjonell ventil i musikken. Tekstene hans er preget av egne erfaringer og er ofte direkte selvbiografiske.
Låtene er influert av klassiske honky-tonk artister som Webb Pierce, såvel som countrytradisjonalister av typen Joe Ely og Mark Stuart & The Bastard Sons Of Johnny Cash. Det er nettopp vennen Mark Stuart, som har produsert utgivelsene ”Working Songs For The Drinking Class” (2007) og ”Hard Times” (2009).
Det nyeste albumet ”Cowbilly” kom ut i fjor sommer og har høstet mange fine omtaler og americana-listinger.
Stikk innom denne sommerettermiddagen og få med deg Wink Keziahs tøffe americana/honky tonk-miks ladet med masse hillbilly-sjarm!
Wink Keziah, gitar/vokal
Ian Fredrick Johannessen, gitar
Erlend Støylen Hølland, bass
Bjørn Haglund, trommer
Lørdag 21. juni kl 22:00
Kurt Slevigen Trio
cc: 100,-/150,-
Kurt Slevigen er en intens og energisk gitarist med stor forkjærlighet for Chicago-bluesen fra 50- og 60-tallet. Han er en bluespurist som spiller upolert og ærlig og som er meget trofast mot sjangeren. Dette er en mann som er av formeningen at det aller meste av god blues ble spilt inn før 1970. Derfor fremfører han helst låter av de gode, gamle gutta - selve kilden.
Kurt Slevigen har bodd i Oslo siden 1986. Oppveksten førte ham fra Rakkestad til Sunnhordland, og det var på Stord han stiftet bekjentskap med bluesen. Under studietiden i Bergen var han med på å starte Bergen Bluesklubb og spilte i flere band - blant dem Blue Soul, der resten av besetningen senere ble med i Goodtime Charlie. Da han flyttet til Oslo, ble det først Oslo Bluesband i en årrekke, siden Chicago Bound og etter hvert en del egen jobbing. Debutskiva, ”West Side From The East Side”, kom i 2002.
Velkommen til en aften med rå, ekte og stilren blues á la Slevigen!
Kurt Slevigen, vokal/gitar
Rune Endal, bass
Jacob Willersrud, trommer
Kurt Slevigen har bodd i Oslo siden 1986. Oppveksten førte ham fra Rakkestad til Sunnhordland, og det var på Stord han stiftet bekjentskap med bluesen. Under studietiden i Bergen var han med på å starte Bergen Bluesklubb og spilte i flere band - blant dem Blue Soul, der resten av besetningen senere ble med i Goodtime Charlie. Da han flyttet til Oslo, ble det først Oslo Bluesband i en årrekke, siden Chicago Bound og etter hvert en del egen jobbing. Debutskiva, ”West Side From The East Side”, kom i 2002.
Velkommen til en aften med rå, ekte og stilren blues á la Slevigen!
Kurt Slevigen, vokal/gitar
Rune Endal, bass
Jacob Willersrud, trommer
Mandag 23. juni kl 21:00
The Mighty Stef - Stefan Murphy solo (IE)
cc: 150,-
Denne mandagskvelden har vi gleden av å kunne presentere irsk folkrock av aller fineste merke, med en av de mest spennende artistene den grønne øya har å by på.
Sangeren, låtskriveren og gitaristen Stefan Murphy, også kjent som The Mighty Stef, kommer fra Dublin og er et hett navn i rockekretser for tiden. Sammen med sitt band har han et nytt album klar for utgivelse og står på spranget til det store internasjonale gjennombruddet.
Stefan Murphys stemme beskrives gjerne som en rå blanding av Leonard Cohen, Jim Morrison og Elvis Presley. The Mighty Stef ble opprinnelig startet opp som hans soloprojekt, men utviklet seg etter hvert til et fulltidsband som har gjennomgått flere inkarnasjoner.
Siden debutplaten “Sins Of Sainte Catherine” (2006) har bandet turnert flittig i USA og Tyskland. De har spilt en håndfull ganger på SXSW i Austin og gjorde også stor suksess på Down On The Farm festivalen utenfor Halden i 2009. De er kjent for forrykende live-opptredener som er blitt omtalt som euforisk rock’n’roll blandet med litt goth, folk og elektroniske elementer.
The Mighty Stef er nå straks aktuell med en ny skive og forventningene er store. Albumet “Year Of The Horse” er innspilt i Los Angeles og produsert av Alain Johannes (Queens Of The Stone Age, Arctic Monkeys, Chris Cornell, Them Crooked Vultures).
Gå ikke glipp av The Mighty Stef i fri utfoldelse – solo og akustisk – på Buckleys-scenen. Det blir garantert en mektig opplevelse!
Sangeren, låtskriveren og gitaristen Stefan Murphy, også kjent som The Mighty Stef, kommer fra Dublin og er et hett navn i rockekretser for tiden. Sammen med sitt band har han et nytt album klar for utgivelse og står på spranget til det store internasjonale gjennombruddet.
Stefan Murphys stemme beskrives gjerne som en rå blanding av Leonard Cohen, Jim Morrison og Elvis Presley. The Mighty Stef ble opprinnelig startet opp som hans soloprojekt, men utviklet seg etter hvert til et fulltidsband som har gjennomgått flere inkarnasjoner.
Siden debutplaten “Sins Of Sainte Catherine” (2006) har bandet turnert flittig i USA og Tyskland. De har spilt en håndfull ganger på SXSW i Austin og gjorde også stor suksess på Down On The Farm festivalen utenfor Halden i 2009. De er kjent for forrykende live-opptredener som er blitt omtalt som euforisk rock’n’roll blandet med litt goth, folk og elektroniske elementer.
The Mighty Stef er nå straks aktuell med en ny skive og forventningene er store. Albumet “Year Of The Horse” er innspilt i Los Angeles og produsert av Alain Johannes (Queens Of The Stone Age, Arctic Monkeys, Chris Cornell, Them Crooked Vultures).
Gå ikke glipp av The Mighty Stef i fri utfoldelse – solo og akustisk – på Buckleys-scenen. Det blir garantert en mektig opplevelse!
Onsdag 25. juni kl 21:00
Norsk Americana Forum & Buckleys presenterer:
Oslo Oprys Sommeravslutning
cc: 150,-
Sommeren er ankommet for lengst, og denne aftenens utgave av Oslo Opry blir den siste før ferien.
Det meldes om flere spennende gjesteartister, så da er det bare å glede seg til en trivelig sommeravslutning sammen med det glimrende honky-tonk laget A-11 og kompani.
Kveldens verter er Tore Andersen og Ottar ”Big Hand” Johansen.
A-11 er:
Ivar Thomas, bass/vokal
Ian Fredrick Johannessen, gitarer
Tore Andersen, vokal/gitar
Tore Blestrud, pedalsteel-gitar
Bjørn Haglund, trommer/vokal
Det meldes om flere spennende gjesteartister, så da er det bare å glede seg til en trivelig sommeravslutning sammen med det glimrende honky-tonk laget A-11 og kompani.
Kveldens verter er Tore Andersen og Ottar ”Big Hand” Johansen.
A-11 er:
Ivar Thomas, bass/vokal
Ian Fredrick Johannessen, gitarer
Tore Andersen, vokal/gitar
Tore Blestrud, pedalsteel-gitar
Bjørn Haglund, trommer/vokal
Fredag 27. juni kl 23:00
Soulville
cc: 200,-
Soulville er et ti-manns soul/R&B-band som ble startet opp i våres. Med stor kjærlighet for den klassiske soultradisjonen fra 50-, 60- og 70-tallet, har de finplukket de beste perlene fra artister som Ray Charles, Aretha Franklin, Solomon Burke, Otis Redding, Etta James og mange flere.
Mona Veum Bækkelund, vokal
Elin Kristiansen, vokal
Adele Erichsen, vokal
Øyvind Brække, trombone
Ola Welo, saksofon
Peder Øiseth, trompet
Anders Nærø, gitar
Terje Meisingset, tangenter
Kristian Edvardsen, bass
Martin Hystad, trommer
Mona Veum Bækkelund, vokal
Elin Kristiansen, vokal
Adele Erichsen, vokal
Øyvind Brække, trombone
Ola Welo, saksofon
Peder Øiseth, trompet
Anders Nærø, gitar
Terje Meisingset, tangenter
Kristian Edvardsen, bass
Martin Hystad, trommer
Lørdag 28. juni kl 16:00 Utekonsert (inne ved ruskevær)
Håkon Høye & The HoneyTones
cc: 150,-/200,-
Lørdag 28. juni kl 22:00
Håkon Høye & The HoneyTones
cc: 100,-/150,-
Håkon Høye og hans HoneyTones er tilbake på Buckleys, og denne sommerdagen får vi sjansen å oppleve deres smakfulle og dansbare musikalske gumbo i to omganger – både fra ettermiddagens utescene og senere på kvelden inne.
Håkon Høye er blant Norges fremste bluesgitarister og har spilt på klubber og festivaler i inn- og utland siden 90-tallet – vi kjenner Tynsetgutten godt fra det gamle husbandet på Muddy Waters, Amund Maarud Band og Joakim Tinderholt Ekspress. Sammen med Billy T Band har han vunnet ikke mindre enn to Spellemannpriser for albumene ”L.O.V.E. (Just A Silly Notion)” og ”Mo-Billy-T”.
Håkon og Billy T ble i våres tildelt en imponerende tredjeplass i ISC 2013 sin låtskriverkonkurranse med ”Move A Little Closer”. Låten er å finne på Håkons debutalbum ”’Bout Time” som kom i fjor.
Bluesen er det musikkuttrykket som har fascinert Håkon helt siden han var 10-11 år gammel. Med sitt band, The HoneyTones, spiller han en heftig blanding av blues, R&B, swamprock og svingende New Orleans-rytmer. Repertoaret består av en god del egenkomponert materiale ispedd obskure klassikere.
Håkon Høye, gitar/vokal
Arne Fjeld Rasmussen, munnspill
Erlend Støylen Hølland, bass
Robban Skoglund, trommer
Håkon Høye er blant Norges fremste bluesgitarister og har spilt på klubber og festivaler i inn- og utland siden 90-tallet – vi kjenner Tynsetgutten godt fra det gamle husbandet på Muddy Waters, Amund Maarud Band og Joakim Tinderholt Ekspress. Sammen med Billy T Band har han vunnet ikke mindre enn to Spellemannpriser for albumene ”L.O.V.E. (Just A Silly Notion)” og ”Mo-Billy-T”.
Håkon og Billy T ble i våres tildelt en imponerende tredjeplass i ISC 2013 sin låtskriverkonkurranse med ”Move A Little Closer”. Låten er å finne på Håkons debutalbum ”’Bout Time” som kom i fjor.
Bluesen er det musikkuttrykket som har fascinert Håkon helt siden han var 10-11 år gammel. Med sitt band, The HoneyTones, spiller han en heftig blanding av blues, R&B, swamprock og svingende New Orleans-rytmer. Repertoaret består av en god del egenkomponert materiale ispedd obskure klassikere.
Håkon Høye, gitar/vokal
Arne Fjeld Rasmussen, munnspill
Erlend Støylen Hølland, bass
Robban Skoglund, trommer