Onsdag 1. april kl 21:00
Oslo Bluesklubb presenterer: The Jimmys (US)
cc: 150,-/200,-
The Jimmys kommer fra Madison i Wisconsin og er et skikkelig fyrverkeri av et band. De leverer “powerhouse”-blues med fullt trøkk, inspirert av både Chicago-blues og New Orleans-funk.
Wisconsin er en av delstatene i det såkalte “meieribeltet” og er kjent for sine oster, melk og smør. Vokalist og tangentvirtuos Jimmy Voegeli er femtegenerasjons melkebonde – når han ikke er opptatt med å passe sine 180 Brown Swiss kuer på den prisvinnende familiegården i Monticello, omgir han seg med noen av midtvestens største musikalske talenter.
The Jimmys har en gitarist med bakgrunn fra bandet til Hubert Sumlin, trommeslager fra The Georgia Satellites og en blåserrekke som har jobbet med James Brown – her er det altså duket for en heftig konsertopplevelse av de sjeldne!
Bandets blanding av blues, R&B og funk har gjort dem til populære festivalgjengangere i midtvesten og Canada. Deres ferskeste utgivelse, “HaDaYa Do That Thing LIVE!” er et gøyalt album som fanger opp energien fra disse live-utblåsingene.
The Jimmys fikk nylig hele seks nominasjoner ved Wisconsin Area Music Industry (WAMI) Awards. Vi gratulerer og gleder oss til konsert!
“Some bands grab the crowd on the first number. Such a band is The Jimmys. They are incredibly tight for a seven piece and have an infectious enthusiasm. They quickly became a crowd favorite.” – Dennis Massingill, Kalamazoo Blues Festival
“The Jimmys are one hard act to follow at a blues festival. They are truly a wall of rhythm and blues sound. They’ve got it all – great original songs, musicianship, and showmanship. Great guys. Great sounds.” – Tinsley Ellis
Jimmy Voegeli, vokal /piano/Hammond B3
Perry Weber, gitar/vokal
Darren Sterud, trombone/vokal
Pete Ross, saksofon
Charles Wagner, trompet
Johnny Wartenweiler, bass
Mauro Magellan, trommer
Wisconsin er en av delstatene i det såkalte “meieribeltet” og er kjent for sine oster, melk og smør. Vokalist og tangentvirtuos Jimmy Voegeli er femtegenerasjons melkebonde – når han ikke er opptatt med å passe sine 180 Brown Swiss kuer på den prisvinnende familiegården i Monticello, omgir han seg med noen av midtvestens største musikalske talenter.
The Jimmys har en gitarist med bakgrunn fra bandet til Hubert Sumlin, trommeslager fra The Georgia Satellites og en blåserrekke som har jobbet med James Brown – her er det altså duket for en heftig konsertopplevelse av de sjeldne!
Bandets blanding av blues, R&B og funk har gjort dem til populære festivalgjengangere i midtvesten og Canada. Deres ferskeste utgivelse, “HaDaYa Do That Thing LIVE!” er et gøyalt album som fanger opp energien fra disse live-utblåsingene.
The Jimmys fikk nylig hele seks nominasjoner ved Wisconsin Area Music Industry (WAMI) Awards. Vi gratulerer og gleder oss til konsert!
“Some bands grab the crowd on the first number. Such a band is The Jimmys. They are incredibly tight for a seven piece and have an infectious enthusiasm. They quickly became a crowd favorite.” – Dennis Massingill, Kalamazoo Blues Festival
“The Jimmys are one hard act to follow at a blues festival. They are truly a wall of rhythm and blues sound. They’ve got it all – great original songs, musicianship, and showmanship. Great guys. Great sounds.” – Tinsley Ellis
Jimmy Voegeli, vokal /piano/Hammond B3
Perry Weber, gitar/vokal
Darren Sterud, trombone/vokal
Pete Ross, saksofon
Charles Wagner, trompet
Johnny Wartenweiler, bass
Mauro Magellan, trommer
Lørdag 4. april kl 16:00
Oslo Bluesklubb presenterer: Magnus Berg Band
cc: 150,-/200,-
Magnus Berg er bare 18 år gammel, men har allerede gjort seg bemerket her på berget og over Atlanteren. Det imponerende albumet “Cut Me Loose” ble utgitt i USA i fjor og inneholder syv selvkomponerte låter og tre klassiske coverlåter. Platen har fått en flott mottakelse, samt en god del radiospilling og listeplasseringer.
Strengetalenten fra Skiptvedt fikk sin første gitar - bygget av bestefaren - i en alder av syv år. Han var tidlig ute med å oppdage klassisk rock, og den første gitaristen han prøvde å etterligne var Angus Young (AC/DC).
Beundringen for Young og andre klassiske rockgitarister, sporet han så an til å utforske røttene til denne musikken. Her fant han bluesen og artister som B.B. King, Howlin’ Wolf, Muddy Waters, Stevie Ray Vaughan, Otis Rush og Jimmy Reed. Disse musikerne er blitt inspirasjonen til ungguttens melodiske og “gutsy” gitarstil.
Magnus Berg scenedebuterte på Kraftfestivaluka i Askim som 12-åring. Han har siden opptrådt bl.a. på Buddy Guy’s Legends hvor han var “headliner” sammen med New York-baserte Kirsten Thien – en dame som også gjester “Cut Me Loose”, både som låtskriver og vokalist. Thien ble betatt av Bergs gitarspill under hans opptreden med Mike Zito på en klubb i Florida for tre år siden. Dette møtet skulle bli starten på et samarbeid der de bl.a. har turnert sammen i USA, Norge, Frankrike, Tyskland, Belgia og Nederland.
Nå er Magnus Berg i gang med omfattende turnevirksomhet som leder for sitt eget band, og vi gleder oss til et gjenhør med dette unge gitarvidunderet.
“The small pool of college-age performers worthy of the title bluesman includes Magnus Berg. Here’s an 18-year-old Norwegian whose seven original songs catch fire from the passion and energy of his singing and guitar playing (sometimes slide). His close involvement with lyrics and music seems genuine, not posed.” – Frank-John Hadley, DownBeat Magazine
“Magnus Berg is a bluesman jumping right out of the gate, knocking people off of their feet! A toe tapping monster.” – Blue Barry, Smoky Mountain Blues Society
“Magnus does more than show promise, he is already an incredible guitar player. He has studied and absorbed the American Blues tradition so completely and is so committed to his art.” – Kirsten Thien
Magnus Berg, gitar/vokal
Bjørn Tore Larsen, munnspill
Edvard Synnes, tangenter
Roy Oscar Pettersen, bass
Håvard Sunde, trommer
Strengetalenten fra Skiptvedt fikk sin første gitar - bygget av bestefaren - i en alder av syv år. Han var tidlig ute med å oppdage klassisk rock, og den første gitaristen han prøvde å etterligne var Angus Young (AC/DC).
Beundringen for Young og andre klassiske rockgitarister, sporet han så an til å utforske røttene til denne musikken. Her fant han bluesen og artister som B.B. King, Howlin’ Wolf, Muddy Waters, Stevie Ray Vaughan, Otis Rush og Jimmy Reed. Disse musikerne er blitt inspirasjonen til ungguttens melodiske og “gutsy” gitarstil.
Magnus Berg scenedebuterte på Kraftfestivaluka i Askim som 12-åring. Han har siden opptrådt bl.a. på Buddy Guy’s Legends hvor han var “headliner” sammen med New York-baserte Kirsten Thien – en dame som også gjester “Cut Me Loose”, både som låtskriver og vokalist. Thien ble betatt av Bergs gitarspill under hans opptreden med Mike Zito på en klubb i Florida for tre år siden. Dette møtet skulle bli starten på et samarbeid der de bl.a. har turnert sammen i USA, Norge, Frankrike, Tyskland, Belgia og Nederland.
Nå er Magnus Berg i gang med omfattende turnevirksomhet som leder for sitt eget band, og vi gleder oss til et gjenhør med dette unge gitarvidunderet.
“The small pool of college-age performers worthy of the title bluesman includes Magnus Berg. Here’s an 18-year-old Norwegian whose seven original songs catch fire from the passion and energy of his singing and guitar playing (sometimes slide). His close involvement with lyrics and music seems genuine, not posed.” – Frank-John Hadley, DownBeat Magazine
“Magnus Berg is a bluesman jumping right out of the gate, knocking people off of their feet! A toe tapping monster.” – Blue Barry, Smoky Mountain Blues Society
“Magnus does more than show promise, he is already an incredible guitar player. He has studied and absorbed the American Blues tradition so completely and is so committed to his art.” – Kirsten Thien
Magnus Berg, gitar/vokal
Bjørn Tore Larsen, munnspill
Edvard Synnes, tangenter
Roy Oscar Pettersen, bass
Håvard Sunde, trommer
Lørdag 4. april kl 22:00
The Phantoms
cc: 200,-
The Phantoms har sine røtter i Gamlebyen hvor bandet konsertdebuterte i desember 1998 på legendariske "Råkker'n". De var opprinnelig et syvmannsband, men fikk åttemannsbesetning i 2004 da Atle Hammer kom med på trompet. Nå har dessverre Hammer gitt seg i The Phantoms og blitt erstattet med Petter Marius Gundersen. I tillegg har ensemblet vokst til et nimannsband, ettersom Brage Rognlien er kommet med på ekstra trombone.
Bandet er inspirert av original ska-musikk slik den ble spilt på Jamaica i 50- og 60-årene, men gutta har pusset støv av den og gjort den litt mer svingende.
The Phantoms har fire utgivelser på samvittigheten. Singelen ”The Phantoms Are Go!” kom i 1998, etterfulgt av et minialbum tre år senere.
Deres første full-lengde plate, ”Oslo By Night”, ble utgitt i 2006 og den aller nyeste, "Phantom Physics", er spilt inn i Silvertone Studio i Fredrikstad ”the old way” med 2-tommers mastertape. Det kritikerroste albumet er tilgjengelig både på CD og LP, samt nedlasting fra nettet. The Phantoms har også vært med på diverse samleplater både i Skandinavia og globalt.
The Phantoms gjorde i 2014 en turné i Danmark og Tyskland, og det ligger an til en ny tur nede på kontinentet til sommeren. Bandet har nylig vært i Athletic Sound i Halden for å spille inn en ny skive som kommer ut i løpet av året.
The Phantoms består av:
Sef Saxofoyn (tenorsaksofon) er til daglig kapellmester i jazzkollektivet Frank Znort Quartet og en pådriver for kulturaktivitet i Oslo øst. Han startet sin musikalske karriere som gitarist i diverse punkband i hovedstaden, men gikk over til saksofon og er en av originalmusikerne i The Phantoms.
Don Pedro (trombone) er bandets korrespondent i Afrika, der han for tiden er bosatt og er en ambassadør for kulturutveksling mellom Norge og Afrika. Han begynte å spille i 90-årene med MT Hammed, som også er en institusjon innen karibisk musikk i Norge.
King Scruffy (vokal) spilte tidligere i Lillehammer-bandet The Uptowners som ga ut en EP på 2000-tallet. Han kom med i The Phantoms i 2004 og er bandets naturlige midtpunkt.
Atom Jr. (trommer) har spilt i drøssevis av band fra hovedstaden og er sønn av
den kjente jazz trommeslageren ”Atom Jørgen” som figurerte på 60- og 70-tallet. Han er ellers også medlem av jazzkollektivet Frank Znort Quartet som spiller hver søndag på musikkstedet Blå i Oslo.
Lille Erik (bass) er sjømann, musiker og artist. Han spilte i det nå legendariske skinbandet The Whalers som har internasjonal kultstatus innen dette miljøet. Det var Lille Erik som i sin tid hadde ideen til The Phantoms og var dermed bandets første musiker.
Stegan (gitar) er The Phantoms sin nyeste musiker med fartstid fra Sandvika ska-bandet No Torso som var virksomme på 2000-tallet. Han er ellers med i et utall prosjekter innen denne sjangeren og er muligens den mest spesialiserte gitaristen innen ska/reggae i Norge.
Dr. ”Dry” Martini (orgel) er til daglig sidemann i Toini & The Tomcats og et av de opprinnelige medlemmene i The Phantoms. Gitaristen var med i diverse jazz- og punkband på 80-tallet og konverterte til orgel da han ble med i The Phantoms.
P M Gundersen (trompet) kom med i The Phantoms i 2012. Opprinnelig var han vikar for Hammer på konserten på Månefestivalen men endte opp som musiker i The Phantoms. Han er også med i Ska Patrol fra Tromsø.
Brage Rognlien (trombone) er det nyeste medlemmet i The Phantoms. Han kom med i 2013 som vikar for Don Pedro, men er nå fast medlem i The Phantoms. Rognlien var i sin tid frontmann i Fence som kom ut av ska-miljøet i Sandvika på 2010-tallet. Han er også musikalsk leder i bandet Wild Man Riddim.
Bandet er inspirert av original ska-musikk slik den ble spilt på Jamaica i 50- og 60-årene, men gutta har pusset støv av den og gjort den litt mer svingende.
The Phantoms har fire utgivelser på samvittigheten. Singelen ”The Phantoms Are Go!” kom i 1998, etterfulgt av et minialbum tre år senere.
Deres første full-lengde plate, ”Oslo By Night”, ble utgitt i 2006 og den aller nyeste, "Phantom Physics", er spilt inn i Silvertone Studio i Fredrikstad ”the old way” med 2-tommers mastertape. Det kritikerroste albumet er tilgjengelig både på CD og LP, samt nedlasting fra nettet. The Phantoms har også vært med på diverse samleplater både i Skandinavia og globalt.
The Phantoms gjorde i 2014 en turné i Danmark og Tyskland, og det ligger an til en ny tur nede på kontinentet til sommeren. Bandet har nylig vært i Athletic Sound i Halden for å spille inn en ny skive som kommer ut i løpet av året.
The Phantoms består av:
Sef Saxofoyn (tenorsaksofon) er til daglig kapellmester i jazzkollektivet Frank Znort Quartet og en pådriver for kulturaktivitet i Oslo øst. Han startet sin musikalske karriere som gitarist i diverse punkband i hovedstaden, men gikk over til saksofon og er en av originalmusikerne i The Phantoms.
Don Pedro (trombone) er bandets korrespondent i Afrika, der han for tiden er bosatt og er en ambassadør for kulturutveksling mellom Norge og Afrika. Han begynte å spille i 90-årene med MT Hammed, som også er en institusjon innen karibisk musikk i Norge.
King Scruffy (vokal) spilte tidligere i Lillehammer-bandet The Uptowners som ga ut en EP på 2000-tallet. Han kom med i The Phantoms i 2004 og er bandets naturlige midtpunkt.
Atom Jr. (trommer) har spilt i drøssevis av band fra hovedstaden og er sønn av
den kjente jazz trommeslageren ”Atom Jørgen” som figurerte på 60- og 70-tallet. Han er ellers også medlem av jazzkollektivet Frank Znort Quartet som spiller hver søndag på musikkstedet Blå i Oslo.
Lille Erik (bass) er sjømann, musiker og artist. Han spilte i det nå legendariske skinbandet The Whalers som har internasjonal kultstatus innen dette miljøet. Det var Lille Erik som i sin tid hadde ideen til The Phantoms og var dermed bandets første musiker.
Stegan (gitar) er The Phantoms sin nyeste musiker med fartstid fra Sandvika ska-bandet No Torso som var virksomme på 2000-tallet. Han er ellers med i et utall prosjekter innen denne sjangeren og er muligens den mest spesialiserte gitaristen innen ska/reggae i Norge.
Dr. ”Dry” Martini (orgel) er til daglig sidemann i Toini & The Tomcats og et av de opprinnelige medlemmene i The Phantoms. Gitaristen var med i diverse jazz- og punkband på 80-tallet og konverterte til orgel da han ble med i The Phantoms.
P M Gundersen (trompet) kom med i The Phantoms i 2012. Opprinnelig var han vikar for Hammer på konserten på Månefestivalen men endte opp som musiker i The Phantoms. Han er også med i Ska Patrol fra Tromsø.
Brage Rognlien (trombone) er det nyeste medlemmet i The Phantoms. Han kom med i 2013 som vikar for Don Pedro, men er nå fast medlem i The Phantoms. Rognlien var i sin tid frontmann i Fence som kom ut av ska-miljøet i Sandvika på 2010-tallet. Han er også musikalsk leder i bandet Wild Man Riddim.
Torsdag 9. april kl 21:00
|
|
Én torsdagskveld i måneden står to bluegrassband på scenen her på Buckleys!
Følg med på facebooksiden “Bluegrassaften på Buckleys” for informasjon om konsertserien, samt bluegrassjam som også arrangeres jevnlig.
Denne måneden har vi gleden av å presentere:
Følg med på facebooksiden “Bluegrassaften på Buckleys” for informasjon om konsertserien, samt bluegrassjam som også arrangeres jevnlig.
Denne måneden har vi gleden av å presentere:
BROKELAND BULLETS
Brokeland Bullets fra Oslo spiller egenskrevne låter inspirert av
bluegrass, folk og country. Om deres siste album, “Heartbroke”, het
det på bluegrasstoday.com: “Heartbroke is a wonderful, varied album displaying the undoubted talents of Brokeland Bullets”.
Bandet har opparbeidet seg et betydelig rykte som liveband gjennom utallige opptredener i inn- og utland. De har flere ganger gjestet
festivalen European World of Bluegrass i Nederland, hvor de i fjor ble kåret til #2 European Bluegrass Band 2014.
Espen Svenungsen, banjo/vokal
Jan Richard Pianski, gitar/vokal
Johannes Selvaag, mandolin
Sondre Ljoså, bass/vokal
Paul Oddvang, dobro
Per Waagø, fele
Brokeland Bullets fra Oslo spiller egenskrevne låter inspirert av
bluegrass, folk og country. Om deres siste album, “Heartbroke”, het
det på bluegrasstoday.com: “Heartbroke is a wonderful, varied album displaying the undoubted talents of Brokeland Bullets”.
Bandet har opparbeidet seg et betydelig rykte som liveband gjennom utallige opptredener i inn- og utland. De har flere ganger gjestet
festivalen European World of Bluegrass i Nederland, hvor de i fjor ble kåret til #2 European Bluegrass Band 2014.
Espen Svenungsen, banjo/vokal
Jan Richard Pianski, gitar/vokal
Johannes Selvaag, mandolin
Sondre Ljoså, bass/vokal
Paul Oddvang, dobro
Per Waagø, fele
ALEXANDER LINDBÄCK & THE RECORD STORE
Alexander Lindbäck er kanskje mest kjent som låtskriver, gitarist og vokalist i bandet Seven Doors Hotel og trommeslager for artister som St. Thomas, American Suitcase, Folque og The Jayhawks.
Med julesingelen “Santa Is Real” tok han steget ut i soloartistenes tvilsomme rekker, men nå får han heldigvis med seg kremen av Oslos bluegrassmusikere i Alexander Lindbäck & The Record Store. Gutta har solide bluegrass-CVer fra band som Lucky Lips, Ila Auto, Brokeland Bullets og Boxcar Rental.
Bandet debuterte med fullt hus på Mono i februar og nå kommer de til Buckleys!
Alexander Lindbäck er kanskje mest kjent som låtskriver, gitarist og vokalist i bandet Seven Doors Hotel og trommeslager for artister som St. Thomas, American Suitcase, Folque og The Jayhawks.
Med julesingelen “Santa Is Real” tok han steget ut i soloartistenes tvilsomme rekker, men nå får han heldigvis med seg kremen av Oslos bluegrassmusikere i Alexander Lindbäck & The Record Store. Gutta har solide bluegrass-CVer fra band som Lucky Lips, Ila Auto, Brokeland Bullets og Boxcar Rental.
Bandet debuterte med fullt hus på Mono i februar og nå kommer de til Buckleys!
|
Kay Arne Sulutvedt, banjo Per Waagø, fele Simen Skyer, mandolin Paul Oddvang, dobro Stian Jørgen Sveen, gitar Erlend Hølland, bass Alexander Lindbäck, vokal/gitar |
|
Fredag 10. april kl 22:00
Daniel Eriksen & Stig Sjøstrøm
cc: 150,-/200,- Billettservice
Tidligere i år mottok Daniel Eriksen en meget velfortjent Spellemannspris i bluesklassen for det flotte albumet “Moonshine Hymns”.
Denne vårkvelden er han tilbake på Buckleys sammen med sin faste trommeslager
Stig Sjøstrøm. Disse to utgjør en steintøff bluesduo som låter som et helt band. Gjennom mange års tett samarbeid og heftig turnering har de blitt utrolig samspilte. Kreativ bruk av instrumentenes register og roller skaper et lydbilde som har forbløffet mange.
Daniel Eriksen har i løpet av årene opparbeidet seg et rykte som en fremragende slidegitarist og har turnert på flere kontinenter med sin blanding av svingende deltablues og dampende New Orleans-rytmer. I tillegg til å ha studert gamle
mestere som Blind Willie Johnson og Mississippi Fred McDowell, har han suget til
seg førstehåndslærdom fra moderne utøvere som Roy Rogers, Bob Brozman og
John Mooney.
Han har spilt på utallige festivaler og klubbscener på begge sider av Atlanteren – delt scenen med artister som Lazy Lester, James Harman, Rick Danko, Grayson Capps og Vidar Busk, samt hatt oppvarmingsoppdrag for blant andre B.B. King, John Mayall, Robert Plant, Omar & The Howlers og Eric Sardinas.
Stig Sjøstrøm startet sin profesjonelle karriere i en alder av 16 år som hus-trommis på Wrightegaarden, hvor han backet bluesartister som Reidar Larsen og Rock Bottom. Ønsket om å lære mer førte ham til Frankrike hvor han studerte klassisk perkusjon og jazz ved konservatoriet i Caen. Han har også studert ved Musikkonservatoriet i Oslo. Ved siden av mye produksjonsarbeid for teater, har han bl.a. spilt i folkrockbandet The Black Label og samarbeidet med den prisbelønte komponisten og saksofonisten Guttorm Guttormsen.
Denne vårkvelden er han tilbake på Buckleys sammen med sin faste trommeslager
Stig Sjøstrøm. Disse to utgjør en steintøff bluesduo som låter som et helt band. Gjennom mange års tett samarbeid og heftig turnering har de blitt utrolig samspilte. Kreativ bruk av instrumentenes register og roller skaper et lydbilde som har forbløffet mange.
Daniel Eriksen har i løpet av årene opparbeidet seg et rykte som en fremragende slidegitarist og har turnert på flere kontinenter med sin blanding av svingende deltablues og dampende New Orleans-rytmer. I tillegg til å ha studert gamle
mestere som Blind Willie Johnson og Mississippi Fred McDowell, har han suget til
seg førstehåndslærdom fra moderne utøvere som Roy Rogers, Bob Brozman og
John Mooney.
Han har spilt på utallige festivaler og klubbscener på begge sider av Atlanteren – delt scenen med artister som Lazy Lester, James Harman, Rick Danko, Grayson Capps og Vidar Busk, samt hatt oppvarmingsoppdrag for blant andre B.B. King, John Mayall, Robert Plant, Omar & The Howlers og Eric Sardinas.
Stig Sjøstrøm startet sin profesjonelle karriere i en alder av 16 år som hus-trommis på Wrightegaarden, hvor han backet bluesartister som Reidar Larsen og Rock Bottom. Ønsket om å lære mer førte ham til Frankrike hvor han studerte klassisk perkusjon og jazz ved konservatoriet i Caen. Han har også studert ved Musikkonservatoriet i Oslo. Ved siden av mye produksjonsarbeid for teater, har han bl.a. spilt i folkrockbandet The Black Label og samarbeidet med den prisbelønte komponisten og saksofonisten Guttorm Guttormsen.
Lørdag 11. april kl 16:00
Oslo Bluesklubb presenterer: Dave Weld & The Imperial Flames (US)
cc: 250,-/300,-
Denne lørdagsettermiddagen får vi storfint besøk fra bluesmekkaen i Illinois. Dave Weld & The Imperial Flames er tilbake på Buckleys ganske nøyaktig to år etter deres aller første Oslo-spilling.
Gitaristen, vokalisten, låtskriveren og bandlederen Dave Weld er født i Chicago i 1952. Funnet av en gammel Victrola og noen utslitte 78-skiver i familiens kjeller, ble ungguttens første møte med bluesmusikken. En egen platesamling ble påbegynt etter hvert, og noen av de tidligste inspirasjonskildene var artister som Lightnin’ Hopkins, Howlin’ Wolf, Muddy Waters, Blind Willie Johnson og B.B. King.
Etter å ha bodd en periode i New Mexico og gått i lære hos jazzmusikeren Kurt Black, ble Weld trukket tilbake til hjembyen og oppdaget at han følte seg velkommen i klubbene på Chicagos West Side. På slutten av 70-tallet spilte han i et par husband, delte scenen med de fleste blant blueseliten og utviklet et vennskap med blueslegenden J.B. Hutto.
J.B. Hutto ble hans lærer og mentor, og i løpet av studietiden hjemme hos den Grammypris-belønnede slidegitarmesteren ble Weld kjent med Huttos nevøer, Little Ed Williams og James “Pookie” Young. Disse tre spilte sammen som Lil’ Ed & The Blues Imperials og platedebuterte på Bruce Igauers Alligator Records i 1987 med “Roughhousin’”.
Dave Weld & The Imperial Flames ble startet i 1988 med Little Eds velsignelse og ga ut CDen “Roughrockin' in Chicago” i 1997. Den siste utgivelsen “Burnin’ Love” (2010) er bandets debut på Delmark Records og inneholder gjestespillinger av Lil’ Ed på gitar og legendariske Abb Locke på saksofon.
Dave Weld, gitar/vokal
Monica Myhre, vokal/perkusjon
Dave Kaye, bass
Jeff Taylor, trommer
Gitaristen, vokalisten, låtskriveren og bandlederen Dave Weld er født i Chicago i 1952. Funnet av en gammel Victrola og noen utslitte 78-skiver i familiens kjeller, ble ungguttens første møte med bluesmusikken. En egen platesamling ble påbegynt etter hvert, og noen av de tidligste inspirasjonskildene var artister som Lightnin’ Hopkins, Howlin’ Wolf, Muddy Waters, Blind Willie Johnson og B.B. King.
Etter å ha bodd en periode i New Mexico og gått i lære hos jazzmusikeren Kurt Black, ble Weld trukket tilbake til hjembyen og oppdaget at han følte seg velkommen i klubbene på Chicagos West Side. På slutten av 70-tallet spilte han i et par husband, delte scenen med de fleste blant blueseliten og utviklet et vennskap med blueslegenden J.B. Hutto.
J.B. Hutto ble hans lærer og mentor, og i løpet av studietiden hjemme hos den Grammypris-belønnede slidegitarmesteren ble Weld kjent med Huttos nevøer, Little Ed Williams og James “Pookie” Young. Disse tre spilte sammen som Lil’ Ed & The Blues Imperials og platedebuterte på Bruce Igauers Alligator Records i 1987 med “Roughhousin’”.
Dave Weld & The Imperial Flames ble startet i 1988 med Little Eds velsignelse og ga ut CDen “Roughrockin' in Chicago” i 1997. Den siste utgivelsen “Burnin’ Love” (2010) er bandets debut på Delmark Records og inneholder gjestespillinger av Lil’ Ed på gitar og legendariske Abb Locke på saksofon.
Dave Weld, gitar/vokal
Monica Myhre, vokal/perkusjon
Dave Kaye, bass
Jeff Taylor, trommer
Lørdag 11. april kl 22:00
Hot Club de Norvège
cc: 200,-
Hot Club de Norvège er et av Norges hotteste liveband og er
berømte for sin smittende spilleglede og virtuose strengemusikk. De er kjent
for de fleste fra radio og TV og har vært kontinuerlig på veien siden
70-tallet. De regnes internasjonalt blant de fremste i sin stilart. Med
utgangspunkt i musikken til den legendariske sigøynergitaristen Django
Reinhardt, har de i dag kommet frem til sitt eget uttrykk og en unik sound. De
turnerer over hele kloden og har samarbeidet med alle de store innen genren -
fra Stéphane Grappelli til Jimmy Rosenberg, foruten artister som
Vertavokvartetten, Nigel Kennedy, Andreas Öberg og Ulf Wakenius.
Bandet ble dannet i 1979 og har gitt ut mer enn 25 kritikerroste plater. Allerede året etter oppstarten etablerte de Djangofestivalen i Norge og et par år senere Hot Club Records. De var pådrivere da Djangomusikken fikk sin internasjonale oppblomstring på 90-tallet og regnes nå blant Djangomusikkens originale pionerer. De har også blitt nominert og tildelt en rekke priser opp igjennom årene - og er i vårt syn en (inter)nasjonalskatt å regne!
Hot Club de Norvège live er en helt egen stemning, og repertoaret spenner fra utadvendt swing til inderlige ballader og en og annen sang. Stilistisk faller de mellom alle stoler, og det er kanskje noe av hemmeligheten bak Hot Clubs suksess?
Jon Larsen, gitar
Finn Hauge, fiolin/munnspill
Per Frydenlund, gitar
Svein Aarbostad, bass
Bandet ble dannet i 1979 og har gitt ut mer enn 25 kritikerroste plater. Allerede året etter oppstarten etablerte de Djangofestivalen i Norge og et par år senere Hot Club Records. De var pådrivere da Djangomusikken fikk sin internasjonale oppblomstring på 90-tallet og regnes nå blant Djangomusikkens originale pionerer. De har også blitt nominert og tildelt en rekke priser opp igjennom årene - og er i vårt syn en (inter)nasjonalskatt å regne!
Hot Club de Norvège live er en helt egen stemning, og repertoaret spenner fra utadvendt swing til inderlige ballader og en og annen sang. Stilistisk faller de mellom alle stoler, og det er kanskje noe av hemmeligheten bak Hot Clubs suksess?
Jon Larsen, gitar
Finn Hauge, fiolin/munnspill
Per Frydenlund, gitar
Svein Aarbostad, bass
Onsdag 15. april kl 21:00
Rampelys presenterer: Janos + Moder Nord
Fri entré
JANOS er en ny og spennende Oslo-basert svensk sanger og låtskriver.
Med pop, rock, punk og folk i salig blanding, er det musikalske spekteret like
bredt som tekstene er treffsikre. Drevet av rå følelser, kjærlighet, lidenskap,
anger og mest av alt håp og drømmer, tar han deg inn i et eget univers.
Opprinnelig fra Göteborg, flyttet Janos til Oslo og startet Bungalows Creek. Bandet fikk et rykte for sine intensive konserter og bygde opp en undergrunnstilhengerbase før han begav seg ut på et soloeventyr.
Debut-EPen “Janos In Between” er nå ute på Spotify, Wimp og iTunes.
Janos, vokal/gitar
Øystein Gravdahl, gitar
Robert Pedersen, bass
Arnold Aronsen, trommer
Opprinnelig fra Göteborg, flyttet Janos til Oslo og startet Bungalows Creek. Bandet fikk et rykte for sine intensive konserter og bygde opp en undergrunnstilhengerbase før han begav seg ut på et soloeventyr.
Debut-EPen “Janos In Between” er nå ute på Spotify, Wimp og iTunes.
Janos, vokal/gitar
Øystein Gravdahl, gitar
Robert Pedersen, bass
Arnold Aronsen, trommer
Hva får du når du blander nordnorsk melankoli med rockens kakofoni? Du får MODER NORD, en kraft-trio som med sin debut-EP “Sesjon” i bagasjen spiller melodiøs og hardtslående rock.
I Moder Nords univers ljomer det av gitarriff og bred dialekt, inspirert av mørketiden nord for Polarsirkelen. Trioen overrasker også med flerstemt sang og falsett. Steigen, Å og Tverlandet har slått sine beste krefter sammen og skapt et skikkelig nordnorsk rockeband.
Bandet oppsto i sin nåværende form vinteren 2014 og har base i Oslo. Moder Nord spiller kun egenprodusert materiale – rock/hardrock med tekster på nordnorsk. De vil gjøre 2015 til sitt gjennombruddsår og har som mål å spille så mange konserter som mulig.
Bernt Kibsgård, gitar/vokal
Magnus Iversen, bass/vokal
Christoffer Vighals Smedaas, trommer/vokal
I Moder Nords univers ljomer det av gitarriff og bred dialekt, inspirert av mørketiden nord for Polarsirkelen. Trioen overrasker også med flerstemt sang og falsett. Steigen, Å og Tverlandet har slått sine beste krefter sammen og skapt et skikkelig nordnorsk rockeband.
Bandet oppsto i sin nåværende form vinteren 2014 og har base i Oslo. Moder Nord spiller kun egenprodusert materiale – rock/hardrock med tekster på nordnorsk. De vil gjøre 2015 til sitt gjennombruddsår og har som mål å spille så mange konserter som mulig.
Bernt Kibsgård, gitar/vokal
Magnus Iversen, bass/vokal
Christoffer Vighals Smedaas, trommer/vokal
Torsdag 16. april kl 21:00
Oslo Bluesklubb presenterer:
Gjems, Stølefjell, Jacobsen og Skoglund – Plateslipp
cc: 150,-/200,-
Blues er folkemusikk som puster. Musikk som fyller rommet, men samtidig lar lufta klinge med. Lytt til de klassiske innspillingene med Muddy Waters, Howlin’ Wolf, Little Walter eller Jimmy Rogers. Intrikat ensemblespill veves rundt et vokalt midtpunkt som draperes i drømmende lydbilder av klang og ekko. Bølger som slås tilbake i små regnskurer av gjentagende lyd. Etiketter som Chess, Cobra, VeeJay hadde alle sine klanglige signaturer, produksjonsidealer og foretrukne studioer.
Høsten 2014 tilbrakte Richard Gjems, Øyvind Stølefjell, Ronnie Jacobsen og Robert Skoglund en helg i Sanden Studio i Kristiansand. Nå er Gimlekollen riktig nok langt fra South Michigan Avenue, men studioets formidable rom innbød til forbrødring og kontemplasjon over en felles bluesarv. De fire markante musikk-profilene spiller opp mot hverandre så vel som de klanglige omgivelsene. Det hele iscenesatt med kirurgisk presisjon av lydtrollmann og tekniker Ulf Holand.
Samtlige innspillinger på albumet er gjort live, i ett og samme rom, med små amper, uten headsett. Kuttene har en avdempet subtilitet og dyp idiomatisk forståelse som gjør dem til noe mer enn skoleflinke stiløvelser. Musikken puster. Lever igjen. Låter selvsikkert og vitalt. Omgitt av et stort, tredimensjonalt rom, framstår det hele som et impresjonistisk ekko av snart 70 år gamle lydbølger – ikke en annenhånds blåkopi.
“Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har spilt i en setting der kjemi-følselsen har vært mer til stede enn den har vært her. Dette tror jeg er hovedgrunnen til at nettopp vi fire har funnet sammen, og jeg er overbevist om at dette har gitt prosjektet en ekstra dimensjon hva angår kvalitet”, sier Ronnie Jacobsen. Døm selv.
Sammen utgjør konstellasjonen Gjems/Stølefjell/Jacobsen/Skoglund de fire veggene i et rom. Et stort, blått rom.
Høsten 2014 tilbrakte Richard Gjems, Øyvind Stølefjell, Ronnie Jacobsen og Robert Skoglund en helg i Sanden Studio i Kristiansand. Nå er Gimlekollen riktig nok langt fra South Michigan Avenue, men studioets formidable rom innbød til forbrødring og kontemplasjon over en felles bluesarv. De fire markante musikk-profilene spiller opp mot hverandre så vel som de klanglige omgivelsene. Det hele iscenesatt med kirurgisk presisjon av lydtrollmann og tekniker Ulf Holand.
Samtlige innspillinger på albumet er gjort live, i ett og samme rom, med små amper, uten headsett. Kuttene har en avdempet subtilitet og dyp idiomatisk forståelse som gjør dem til noe mer enn skoleflinke stiløvelser. Musikken puster. Lever igjen. Låter selvsikkert og vitalt. Omgitt av et stort, tredimensjonalt rom, framstår det hele som et impresjonistisk ekko av snart 70 år gamle lydbølger – ikke en annenhånds blåkopi.
“Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har spilt i en setting der kjemi-følselsen har vært mer til stede enn den har vært her. Dette tror jeg er hovedgrunnen til at nettopp vi fire har funnet sammen, og jeg er overbevist om at dette har gitt prosjektet en ekstra dimensjon hva angår kvalitet”, sier Ronnie Jacobsen. Døm selv.
Sammen utgjør konstellasjonen Gjems/Stølefjell/Jacobsen/Skoglund de fire veggene i et rom. Et stort, blått rom.
Fredag 17. april kl 22:00
Levyathan (UK)
cc: 150,-
Fra et gammelt industriområde på Londons østside hvor rottene danser til lyden av skipshammere mot stål og Themsens sus, kan man på en god dag høre heftige toner fra et studio i nabolaget. Levyathan har tatt med seg bakgatenes intensitet i sin hardtslående, men samtidig melodiøse rock.
Nytt, men med et klassisk britisk uttrykk og vi trekker paralleller til Ozzy Osbourne og Joy Divison, med et hint av Oscar Wilde på det lyriske samt et nikk til Nirvana i det fjerne vesten og Jack White i vår egen “nybrottstid”. Som en sulten jerv fra skyttergraven, løfter frontvokalist Dave Norris bandet igjennom mange type musikalske uttrykk – med sin egne signatur hele veien.
Levyathan ble etablert for ganske nøyaktig tre år siden av Dave Norris, Simon Maxwell (The Yoyo’s, The Loyalties) og den mer garvede Noko som så det voldsomme potensialet som boblet i gutta.
Med karriere fra starten av 80-tallet var Liverpoolianeren Noko innom flere størrelser som “hired-hand”, bl.a The Cure, før han var med å grunnlegge Apollo 440 i 1990. Han er også som et medlem å regne i Magazine, etter hans entre i 2008 – driftig kar mao!
Det er hardtarbeidene og småfattige musikere vi får besøk av denne fredagskvelden. De kommer hit på billigste flybillett, sover på feltseng hos en norsk kompis og ildsjel som har inn-booket de til Buckleys på en ganske så nitrist dør-avtale anno 2015 (flittig utarbeidet fra retningslinjer benyttet under den kalde krigens glansdager og rapportert etter alle statens regulativers knep og krav). Men alle gnir vi oss i hendene og gleder oss unisont til en levering hinsides det normalt forventede. Dersom Powertrio først skal benyttes som begrep, så er det tutemeg her – dette lyder kraftfullt og tett som en tåkelur i vårnatta!
Gutta har nyss sluppet den første LPen. Kom og få med dere dette ambisiøse bandet, “som har haiket” fra London – i deres streben mot storhet!
Max Harry Hanssen, 14. februar 2015
Dave Norris, gitar/vocal
Noko, bass/vocal
Simon Maxwell, trommer
Nytt, men med et klassisk britisk uttrykk og vi trekker paralleller til Ozzy Osbourne og Joy Divison, med et hint av Oscar Wilde på det lyriske samt et nikk til Nirvana i det fjerne vesten og Jack White i vår egen “nybrottstid”. Som en sulten jerv fra skyttergraven, løfter frontvokalist Dave Norris bandet igjennom mange type musikalske uttrykk – med sin egne signatur hele veien.
Levyathan ble etablert for ganske nøyaktig tre år siden av Dave Norris, Simon Maxwell (The Yoyo’s, The Loyalties) og den mer garvede Noko som så det voldsomme potensialet som boblet i gutta.
Med karriere fra starten av 80-tallet var Liverpoolianeren Noko innom flere størrelser som “hired-hand”, bl.a The Cure, før han var med å grunnlegge Apollo 440 i 1990. Han er også som et medlem å regne i Magazine, etter hans entre i 2008 – driftig kar mao!
Det er hardtarbeidene og småfattige musikere vi får besøk av denne fredagskvelden. De kommer hit på billigste flybillett, sover på feltseng hos en norsk kompis og ildsjel som har inn-booket de til Buckleys på en ganske så nitrist dør-avtale anno 2015 (flittig utarbeidet fra retningslinjer benyttet under den kalde krigens glansdager og rapportert etter alle statens regulativers knep og krav). Men alle gnir vi oss i hendene og gleder oss unisont til en levering hinsides det normalt forventede. Dersom Powertrio først skal benyttes som begrep, så er det tutemeg her – dette lyder kraftfullt og tett som en tåkelur i vårnatta!
Gutta har nyss sluppet den første LPen. Kom og få med dere dette ambisiøse bandet, “som har haiket” fra London – i deres streben mot storhet!
Max Harry Hanssen, 14. februar 2015
Dave Norris, gitar/vocal
Noko, bass/vocal
Simon Maxwell, trommer
Lørdag 18. april kl 16:00
Oslo Bluesklubb presenterer: Lisa Lystam Family Band (S)
cc: 200,-/250,-
Lisa Lystam er et nytt og spennende ansikt og har på kort tid gjort seg bemerket i det svenske blues- og rootsmiljøet. 22-åringen har allerede fått mange rosende omtaler og er spådd en lysende fremtid. Det ferske stjerneskuddet har også blitt tildelt Janne Rosenkvists Minnespris 2014 – nabolandets mest prestisjetunge utmerkelse. Dette innebærer at hun representerer Sverige i European Blues Challenge i Brüssel denne våren.
Lisa Lystam kommer opprinnelig fra Mjölby, men er nå bosatt i Stockholm. Sangstemmen er varm, selvsikker og uttrykksfull, krydret med et snev av heshet. Den unge svensken tar utgangspunkt i tradisjonell blues, og hun skaper sitt eget forfriskende, moderne uttrykk med et repertoar bestående av selvskrevne låter iblandet gamle perler fra 30-tallet og fremover.
“Vi försöker ta bluesen till vår generation, och se den från vårt perspektiv. Det måste man göra för att genren ska överleva – försöka få unga människor att lyssna på musiken.”
Gitaristen Fredrik Karlsson har vært hennes musikalske kompanjong en god stund. De startet som duo, og siden har et ordentlig band vokst seg til på organisk vis. Sammen med Mikael Fall opptrer de gjerne i trioformat, og EPen “Trio – Lisa Lystam, Micke Fall och Fredrik Karlsson” ble sluppet sommeren 2013. Mikael Fall er forøvrig en høgskoleutdannet munnspiller og november 2013 ble han verdensmester på instrumentet på World Harmonica Festival i den tyske byen Trossingen.
Siden deres første besøk hos oss i fjor vår, har Lisa Lystam Family Band utviklet seg til et tett, genuint og ettertraktet band. Debutalbumet, “When Money’s Runnin’ Out”, ble sluppet sommeren 2014.
“Lisa Lystam är en utmärkt sångerska med ett brett register och en scenisk auktoritet. Som vokalist står hon i centrum men det är gruppens samlade insats som verkligen imponerar.” – Svenska Dagbladet
“Det är inte alla gånger man hoppar ur skorna, men när jag såg Lisa första gången, var det nära” – Jefferson Blues Magasin
Lisa Lystam, vokal
Mikael Fall, munnspill
Fredrik Karlsson, gitar
Mattias Gustavsson, gitar
Morgan Korsmoe, bass
Patrik Thelin, trommer
Lisa Lystam kommer opprinnelig fra Mjölby, men er nå bosatt i Stockholm. Sangstemmen er varm, selvsikker og uttrykksfull, krydret med et snev av heshet. Den unge svensken tar utgangspunkt i tradisjonell blues, og hun skaper sitt eget forfriskende, moderne uttrykk med et repertoar bestående av selvskrevne låter iblandet gamle perler fra 30-tallet og fremover.
“Vi försöker ta bluesen till vår generation, och se den från vårt perspektiv. Det måste man göra för att genren ska överleva – försöka få unga människor att lyssna på musiken.”
Gitaristen Fredrik Karlsson har vært hennes musikalske kompanjong en god stund. De startet som duo, og siden har et ordentlig band vokst seg til på organisk vis. Sammen med Mikael Fall opptrer de gjerne i trioformat, og EPen “Trio – Lisa Lystam, Micke Fall och Fredrik Karlsson” ble sluppet sommeren 2013. Mikael Fall er forøvrig en høgskoleutdannet munnspiller og november 2013 ble han verdensmester på instrumentet på World Harmonica Festival i den tyske byen Trossingen.
Siden deres første besøk hos oss i fjor vår, har Lisa Lystam Family Band utviklet seg til et tett, genuint og ettertraktet band. Debutalbumet, “When Money’s Runnin’ Out”, ble sluppet sommeren 2014.
“Lisa Lystam är en utmärkt sångerska med ett brett register och en scenisk auktoritet. Som vokalist står hon i centrum men det är gruppens samlade insats som verkligen imponerar.” – Svenska Dagbladet
“Det är inte alla gånger man hoppar ur skorna, men när jag såg Lisa första gången, var det nära” – Jefferson Blues Magasin
Lisa Lystam, vokal
Mikael Fall, munnspill
Fredrik Karlsson, gitar
Mattias Gustavsson, gitar
Morgan Korsmoe, bass
Patrik Thelin, trommer
Lørdag 18. april kl 22:00
Glimmer Twins
cc: 100,-/150,-
På dagtid er de ledere i næringslivet – om kvelden spiller de Rolling Stones-låter. I dress, slips og nystrøkne skjorter!
Finansrockerne Glimmer Twins holder til i Asker & Bærum og Lørenskog. Bandmedlemmene har tung bakgrunn fra det private næringsliv og ulike TV-programmer, og kombinerer omfattende erfaring innen Business Management og direktesendinger med karisma, prestasjonsevne og musikalsk kompetanse.
Glimmer Twins er et “franchiseband” som distribuerer musikk utviklet av The Rolling Stones. Bandet definerte dette musikksegmentet som sitt satsningsområde siden markedsundersøkelser før etableringen indikerte at musikken er fengende og godt etterspurt av et bredt og kjøpesterkt publikum.
Navnet Glimmer Twins har en kvalitativ god klang i businessrocksammenheng, men opphavet er imidlertid et pseudonym som Mick Jagger og Keith Richards har brukt som produsenter på flere Rolling Stones-album. Ideen til navnet skal ha oppstått etter et feriecruise de to deltok på i Sør-Amerika i 1973. Under måltidene om bord satt de sammen med et eldre engelsk par som mente å dra kjensel på dem, men ikke kunne huske hvorfra, noe Jagger og Richards moret seg over. Paret ba dem flere ganger om å gi dem et hint – “give us a glimmer” – men de røpet seg ikke.
Erik Grefberg, vokal/munnspill
Per Bakseter, gitarer
Odd Roar Trapnes, gitarer
Cato Hellstenius, tangenter/kor
Erik Wold, saksofon/munnspill/kor
Ola Schiager, bass
Esben Beck, trommer
Finansrockerne Glimmer Twins holder til i Asker & Bærum og Lørenskog. Bandmedlemmene har tung bakgrunn fra det private næringsliv og ulike TV-programmer, og kombinerer omfattende erfaring innen Business Management og direktesendinger med karisma, prestasjonsevne og musikalsk kompetanse.
Glimmer Twins er et “franchiseband” som distribuerer musikk utviklet av The Rolling Stones. Bandet definerte dette musikksegmentet som sitt satsningsområde siden markedsundersøkelser før etableringen indikerte at musikken er fengende og godt etterspurt av et bredt og kjøpesterkt publikum.
Navnet Glimmer Twins har en kvalitativ god klang i businessrocksammenheng, men opphavet er imidlertid et pseudonym som Mick Jagger og Keith Richards har brukt som produsenter på flere Rolling Stones-album. Ideen til navnet skal ha oppstått etter et feriecruise de to deltok på i Sør-Amerika i 1973. Under måltidene om bord satt de sammen med et eldre engelsk par som mente å dra kjensel på dem, men ikke kunne huske hvorfra, noe Jagger og Richards moret seg over. Paret ba dem flere ganger om å gi dem et hint – “give us a glimmer” – men de røpet seg ikke.
Erik Grefberg, vokal/munnspill
Per Bakseter, gitarer
Odd Roar Trapnes, gitarer
Cato Hellstenius, tangenter/kor
Erik Wold, saksofon/munnspill/kor
Ola Schiager, bass
Esben Beck, trommer
Tirsdag 21. april kl 21:00
Marky Ramone's Blitzkrieg (US)
cc: 400,-/450,- Billettservice
Marky Ramone (f. 1956) – det siste gjenlevende medlemmet av The Ramones – skal ut på en lengre Norgesturné våren 2015 og har Buckleys som eneste Oslo-gig (og minste klubbkonsert her til lands). Framfor trommesettet sitt denne kvelden, har han med seg det alternerende bandet sitt: The Blitzkrieg! Et ras av gamle 1-2-3-4 Ramones klassikere vil bli presentert i et heseblesende show – så nært originalen det er mulig å komme i våre dager!
The Ramones ble startet opp tidlig 1974 og regnes som en av pionerene i punkbevegelsen. Fire år seinere kom Marc Bell med som ny trommis og skiftet da navnet til Marky Ramone (i likhet med sine bandkollegaer).
Marc kom ikke uten meritter inn i bandet. Han hadde tidligere spilt i Dust som han etablerte med High School-vennene Richie Wise og Kenny Aaronson. De rakk å gi ut to skiver på Neil Bogarts Kama Sutra/Buddha, før de feide seg selv av banen og ble oppløst.
Deretter fulgte et innholdsrikt halvannet år med den flamboyante drag og D.J. kompisen, (Jayne) – Wayne County & The Backstreet Boys ble grunnlagt og oppløst i fellesskap pga manglende interesse fra plateselskapene. Marc var fremdeles ambisiøs, og verden lå åpen.
Like etter, i 1976, blir han introdusert for Richard Hell (bass og vokal) – og sammen med gitaristene Robert (Bob) Quine og Ivan Julian stifter de Richard Hell & The Voidoids. Et år senere gir de ut den banebrytende debuten “Blank Generation” og varmer opp for The Clash på Storbritannia-turnéen.
Det er omtrent nå Marc, som henger i baren på CBGB, støter på Dee Dee Ramone – og velger å ta hans etternavn. Etter noen få uker med “hvetebrødstid”på rangel, befinner han seg i studio og er med på sin første Ramones-innspilling og skiva “Road to Ruin”– inneholdende hiten “I Wanna Be Sedated”.
Året etter er de med i (kjip)film-klassikeren “Rock’n’ Roll High School”og spiller også inn neste album, “End Of the Century”, med den allerede da sagnomsuste, genierklærte og selvlaget multi$millionæren og eksentrikeren, Phil Spector, bak spakene. Legenden skal ha det til at Hr. Spector skal ha presset bandet til å terpe den samme gitaråpningsakkorden i åtte timer, beint på. Den frustrerte besetningen ønsker å ta en rast – hvorpå de blir holdt tilbake ved hjelp av en revolver og truet til å framføre hitten hans med The Ronettes “Baby I Love You” (1963). Det ble visst et første og siste samarbeid, men det er nå noe eget med myter.
Ikke det at The Ramones var ukjent for temperamentsfulle feider seg imellom, med stadige rulleringer i besetning og instrumenter – gjerne innbyrdes. Marky ble bedt om å forlate gruppa i 1983 pga fyll og revestreker og dets påfølgende grumsete kjølevann. Fire år senere, kommer Marky tilbake, nykter og taktfast og henger mer enn med fram til endestasjonen den 6. august 1996.
Avskjedskonserten for New York-bandet blir på Palace i Hollywood, de kom altså ikke “hjem for å dø”. DVDen fra seansen, “We're Outta Here!”, med Dee Dee sjøl i spissen, inneholder opptredener av Lemmy, Eddie Vedder, Chris Cornell, m.fl.
The Ramones har siden da ikke vært aktivt utøvende og mye mellommenneskelig har skjedd på godt, rart og naturlig. Bandet har i etterkant blitt tilkjent en rekke utmerkelser og tatt inn i det gode selskap nært sagt over hele fjela – pønk er stuereint nå, mye er endret på 45 år!
I tiden som har gått etter The Ramones har Marky vært aktiv på flere ulike arenaer. Først dannet han bandet The Intruders, som gav ut albumet “The Answer To Your Problems?” i 1999. Etter dette har Marky blant mange andre krumspring også turnert Europa med Belgia-baserte The Buckweeds, før han gav ut et par album og turnerte videre med The Speed Kings. Senere har han også turnert som trommeslager med det sagnomsuste horror-rockbandet The Misfits, og nylig hadde han en gjesteopptreden med Arcade Fire.
Marky Ramone opplever fremgang også utenfor musikkscenen. Han har sin egen skinnjakkeserie hos klesgiganten Tommy Hilfiger, og har også suksess med sin egenkomponerte pastasaus “Brooklyn’s Own”.
Det er like forbannet i form av sin musikalske urkraft Marky Ramone er hentet til Oslo og Buckleys denne aprilkvelden. I sannhet en ytterst sjelden anledning til å oppleve en ekte levende legende fra New York-punkens vibrante storhetstid på en intim scene som Buckleys. Omgivelsene er dermed absolutt “tilbake-til-røttene” for Marky.
Alle som kan telle til fire bør kjenne sin besøkelsestid. Hey ho, let’s go!
Max Harry Hanssen, 3. desember 2014
The Ramones ble startet opp tidlig 1974 og regnes som en av pionerene i punkbevegelsen. Fire år seinere kom Marc Bell med som ny trommis og skiftet da navnet til Marky Ramone (i likhet med sine bandkollegaer).
Marc kom ikke uten meritter inn i bandet. Han hadde tidligere spilt i Dust som han etablerte med High School-vennene Richie Wise og Kenny Aaronson. De rakk å gi ut to skiver på Neil Bogarts Kama Sutra/Buddha, før de feide seg selv av banen og ble oppløst.
Deretter fulgte et innholdsrikt halvannet år med den flamboyante drag og D.J. kompisen, (Jayne) – Wayne County & The Backstreet Boys ble grunnlagt og oppløst i fellesskap pga manglende interesse fra plateselskapene. Marc var fremdeles ambisiøs, og verden lå åpen.
Like etter, i 1976, blir han introdusert for Richard Hell (bass og vokal) – og sammen med gitaristene Robert (Bob) Quine og Ivan Julian stifter de Richard Hell & The Voidoids. Et år senere gir de ut den banebrytende debuten “Blank Generation” og varmer opp for The Clash på Storbritannia-turnéen.
Det er omtrent nå Marc, som henger i baren på CBGB, støter på Dee Dee Ramone – og velger å ta hans etternavn. Etter noen få uker med “hvetebrødstid”på rangel, befinner han seg i studio og er med på sin første Ramones-innspilling og skiva “Road to Ruin”– inneholdende hiten “I Wanna Be Sedated”.
Året etter er de med i (kjip)film-klassikeren “Rock’n’ Roll High School”og spiller også inn neste album, “End Of the Century”, med den allerede da sagnomsuste, genierklærte og selvlaget multi$millionæren og eksentrikeren, Phil Spector, bak spakene. Legenden skal ha det til at Hr. Spector skal ha presset bandet til å terpe den samme gitaråpningsakkorden i åtte timer, beint på. Den frustrerte besetningen ønsker å ta en rast – hvorpå de blir holdt tilbake ved hjelp av en revolver og truet til å framføre hitten hans med The Ronettes “Baby I Love You” (1963). Det ble visst et første og siste samarbeid, men det er nå noe eget med myter.
Ikke det at The Ramones var ukjent for temperamentsfulle feider seg imellom, med stadige rulleringer i besetning og instrumenter – gjerne innbyrdes. Marky ble bedt om å forlate gruppa i 1983 pga fyll og revestreker og dets påfølgende grumsete kjølevann. Fire år senere, kommer Marky tilbake, nykter og taktfast og henger mer enn med fram til endestasjonen den 6. august 1996.
Avskjedskonserten for New York-bandet blir på Palace i Hollywood, de kom altså ikke “hjem for å dø”. DVDen fra seansen, “We're Outta Here!”, med Dee Dee sjøl i spissen, inneholder opptredener av Lemmy, Eddie Vedder, Chris Cornell, m.fl.
The Ramones har siden da ikke vært aktivt utøvende og mye mellommenneskelig har skjedd på godt, rart og naturlig. Bandet har i etterkant blitt tilkjent en rekke utmerkelser og tatt inn i det gode selskap nært sagt over hele fjela – pønk er stuereint nå, mye er endret på 45 år!
I tiden som har gått etter The Ramones har Marky vært aktiv på flere ulike arenaer. Først dannet han bandet The Intruders, som gav ut albumet “The Answer To Your Problems?” i 1999. Etter dette har Marky blant mange andre krumspring også turnert Europa med Belgia-baserte The Buckweeds, før han gav ut et par album og turnerte videre med The Speed Kings. Senere har han også turnert som trommeslager med det sagnomsuste horror-rockbandet The Misfits, og nylig hadde han en gjesteopptreden med Arcade Fire.
Marky Ramone opplever fremgang også utenfor musikkscenen. Han har sin egen skinnjakkeserie hos klesgiganten Tommy Hilfiger, og har også suksess med sin egenkomponerte pastasaus “Brooklyn’s Own”.
Det er like forbannet i form av sin musikalske urkraft Marky Ramone er hentet til Oslo og Buckleys denne aprilkvelden. I sannhet en ytterst sjelden anledning til å oppleve en ekte levende legende fra New York-punkens vibrante storhetstid på en intim scene som Buckleys. Omgivelsene er dermed absolutt “tilbake-til-røttene” for Marky.
Alle som kan telle til fire bør kjenne sin besøkelsestid. Hey ho, let’s go!
Max Harry Hanssen, 3. desember 2014
Torsdag 23. april kl 21:00
Oslo Bluesklubb presenterer: Hans Theessink (NL) & Terry Evans (US)
cc: 250,-/300,-
Nederlenderen Hans Theessink og Mississippi-mannen Terry Evans kommer kanskje fra hver sin side av Atlanterhavet, men store visjoner og en felles kjærlighet for bluesen, har ført disse høyt respekterte veteranene sammen.
Theessinks tilbakelente baryton og Evans sine sjelfulle gospeltoner er som skreddersydde for hverandre, og resultatet er magiske musikalske øyeblikk med høy gåsehud-faktor.
Duoens nyeste utgivelse, “True & Blue”, forventes nå i april. Albumet er live-opptak fra en nedstrippet og intim konsertseanse i Wien – og bærer bud om hva vi har i vente denne vårkvelden. Med kun to gitarer og to enestående, særpregede stemmer, leverer disse mesterne tidløs blues, gospel og soul.
Dette er roots-musikk av ypperste merke – formidlet av to gode kompiser som med gjensidig respekt, fryder seg over å kunne spille og synge sammen. Gled dere hemningsløst - dette blir vakkert!
Theessinks tilbakelente baryton og Evans sine sjelfulle gospeltoner er som skreddersydde for hverandre, og resultatet er magiske musikalske øyeblikk med høy gåsehud-faktor.
Duoens nyeste utgivelse, “True & Blue”, forventes nå i april. Albumet er live-opptak fra en nedstrippet og intim konsertseanse i Wien – og bærer bud om hva vi har i vente denne vårkvelden. Med kun to gitarer og to enestående, særpregede stemmer, leverer disse mesterne tidløs blues, gospel og soul.
Dette er roots-musikk av ypperste merke – formidlet av to gode kompiser som med gjensidig respekt, fryder seg over å kunne spille og synge sammen. Gled dere hemningsløst - dette blir vakkert!
Fredag 24. april kl 22:00
Oslo Bluesklubb presenterer: Micke & Lefty feat. Chef (FI)
cc: 200,-/250,-
Micke & Lefty featuring Chef er et spennende akustisk blues- og rootsband fra Finland. Trioen har spilt sammen i syv år og opptrådt på utallige klubber og festivaler i Norge og Europa.
I 2005 norgesdebuterte de på Sementblues i Kjøpsvik og Alta Soul & Blues Festival og fikk glimrende repons fra publikum. Det har siden blitt flere turer og de har opparbeidet seg en stor tilhengerskare i de nordligste landsdeler.
Tre sterke solovokalister og deres mektige trestemt sang bidrar til å gjøre dette konseptet fengende og variert. De deltok på European Blues Challenge i Berlin i 2011 og har utgitt to album: “Big Bag” (2004) og “Up The Wall” (2010).
Ville “Lefty Willie” Leppänen er i verdensklasse på resonator-gitar og regnes blant Europas beste slide-gitarister. Micke og Lefty Willie har spilt sammen siden 1997, da vokalist and munnspillguru Björklöf var på jakt etter en ny gitarist til bandet han startet i 1991 – Micke Björklöf & Blue Strip.
Sammen med bassist Miika “Chef” Kivimäki serveres det en rik blanding av klassisk delta- og countryblues krydret med rock, jazz, rock' n'roll og Hawaiian style – en skikkelig Roots & Blues Jambalaya står altså på menyen denne fredagskvelden!
Micke Björklöf, gitar/vokal/munnspill/basstrommekasse
Ville ”Lefty Willie” Leppänen, vokal/gitar/munnspill/slide
Miika ”Chef” Kivimäki, vokal/bass
I 2005 norgesdebuterte de på Sementblues i Kjøpsvik og Alta Soul & Blues Festival og fikk glimrende repons fra publikum. Det har siden blitt flere turer og de har opparbeidet seg en stor tilhengerskare i de nordligste landsdeler.
Tre sterke solovokalister og deres mektige trestemt sang bidrar til å gjøre dette konseptet fengende og variert. De deltok på European Blues Challenge i Berlin i 2011 og har utgitt to album: “Big Bag” (2004) og “Up The Wall” (2010).
Ville “Lefty Willie” Leppänen er i verdensklasse på resonator-gitar og regnes blant Europas beste slide-gitarister. Micke og Lefty Willie har spilt sammen siden 1997, da vokalist and munnspillguru Björklöf var på jakt etter en ny gitarist til bandet han startet i 1991 – Micke Björklöf & Blue Strip.
Sammen med bassist Miika “Chef” Kivimäki serveres det en rik blanding av klassisk delta- og countryblues krydret med rock, jazz, rock' n'roll og Hawaiian style – en skikkelig Roots & Blues Jambalaya står altså på menyen denne fredagskvelden!
Micke Björklöf, gitar/vokal/munnspill/basstrommekasse
Ville ”Lefty Willie” Leppänen, vokal/gitar/munnspill/slide
Miika ”Chef” Kivimäki, vokal/bass
Lørdag 25. april kl 16:00
Oslo Bluesklubb presenterer: Wolf Mail (CA)
cc: 200,-/250,-
Når det gjelder kjærligheten til musikken, er Wolf Mail en artist som ikke inngår kompromisser. Og det har lønt seg. Gjennom mer enn tjue år med kontinuerlig turnering og en pålitelig leveranse av solide plater, har denne originale gitaristen, sangeren og låtskriveren skaffet seg en hengiven internasjonal tilhengerskare.
42-åringen er nesten like kjent for sine vokalprestasjoner som for gitarferdighetene. Lidenskapen for rå, ektefølt blues – fra Elmore James og John Lee Hooker til Stevie Ray Vaughan, Jimi Hendrix og Albert Collins – kombinert med doser moderne soul, gjør Wolf Mail til en karismatisk og særegen artist.
Både som barn og i voksen alder har han levd en omflakkende nomadetilværelse. Født i Montreal i Canada og oppvokst i syd-Frankrike og California, har han de siste årene vært bosatt seg i Sydney i Australia.
Unggutten begynte tidlig å lytte til bluesplater og plukket opp gitaren som tiåring. 17 år gammel stakk han hjemmefra for å spille med bandet sitt, og et par år senere slo han seg ned i Los Angeles. De neste ti årene tilbrakte han på veien og spilte overalt hvor han fikk lov å opptre.
Ballen begynte å rulle for alvor da han ble invitert med til Europa for å gjøre oppvarmingsjobber for Robben Ford. Ryktet spredte seg kjapt om dette nye, unike talentet og forespørsler raste inn fra hele verden. Nå figurerer han i toppsjiktet blant dagens bluesrock-gitarister.
“Oseana Auditorium” er Wolf Mails syvende og nyeste utgivelse – den foreligger både som CD og DVD og er et live-opptak fra Bergen i 2013.
“The undisputed Heavy Weight Champion of Electric Blues” – LA Weekly
Wolf Mail, vokal/gitar
Michel Mulder, bass
Niko Sarran, trommer
42-åringen er nesten like kjent for sine vokalprestasjoner som for gitarferdighetene. Lidenskapen for rå, ektefølt blues – fra Elmore James og John Lee Hooker til Stevie Ray Vaughan, Jimi Hendrix og Albert Collins – kombinert med doser moderne soul, gjør Wolf Mail til en karismatisk og særegen artist.
Både som barn og i voksen alder har han levd en omflakkende nomadetilværelse. Født i Montreal i Canada og oppvokst i syd-Frankrike og California, har han de siste årene vært bosatt seg i Sydney i Australia.
Unggutten begynte tidlig å lytte til bluesplater og plukket opp gitaren som tiåring. 17 år gammel stakk han hjemmefra for å spille med bandet sitt, og et par år senere slo han seg ned i Los Angeles. De neste ti årene tilbrakte han på veien og spilte overalt hvor han fikk lov å opptre.
Ballen begynte å rulle for alvor da han ble invitert med til Europa for å gjøre oppvarmingsjobber for Robben Ford. Ryktet spredte seg kjapt om dette nye, unike talentet og forespørsler raste inn fra hele verden. Nå figurerer han i toppsjiktet blant dagens bluesrock-gitarister.
“Oseana Auditorium” er Wolf Mails syvende og nyeste utgivelse – den foreligger både som CD og DVD og er et live-opptak fra Bergen i 2013.
“The undisputed Heavy Weight Champion of Electric Blues” – LA Weekly
Wolf Mail, vokal/gitar
Michel Mulder, bass
Niko Sarran, trommer
Lørdag 25. april kl 22:00
Malcolm Holcombe (US)
cc: 180,-/230,-
Sorgen var proporsjonalt egal og gjensidig fra alle parter da den amerikanske kultlegenden Malcolm Holcombe i siste liten måtte avlyse sin annonserte Skandinavia-visitt sist vår. Gleden er derfor også like stor og gjensidig når Buckleys nå kan invitere til en ny stemningsmettet aften med Holcombe siste lørdag i april. Denne gang har Malcolm med seg sin gamle følgesvenn Jared Tyler på lapsteel.
Holcombe er for mange muligens et relativt ubeskrevet blad, men har en stor følgerskare blant kjennere av rotekte americana. Holcombe nyter den aller største respekt og anerkjennelse blant kritikere i musikkpressen, og om mulig enda høyere blant låtskrivernoblessen i hjemlandet. Derfor er det ingen overraskelse å finne størrelser som Steve Earle, Lucinda Williams, Victor Krausse, Kirk ”Jelly Roll” Johnson, Ken Koomer og Emmylou Harris som bidragsytere på enkelte av hans utgivelser.
Holcombes karriere i musikkbransjen startet på nesten klisjeaktig måte med en enveis bussbillett fra Ashville, NC til Nashville, TN i desperat behov for å bevare egen psykologiske homeostase etter flere tragiske hendelser i nærmeste familie og generelt en sår og hard tilværelse.
Holcombe tok jobb i kjøkkenet og oppvasken på den legendariske låtskriverkafeen Douglas Corner, den ubarberte lillebroren til The Bluebird. Malcolm hadde i en stund snekret en del på egne låter, egentlig uten noen konkrete planer om å dra det særlig lenger enn til egen terapi. Innimellom kunne han riktignok helt spontant – mellom burgervending og andre kjøkkenplikter – snike seg opp på husets scene, og iført forkle og kokkelue fremføre enkelte av sine egenkomponerte opus.
Og det gikk som det måtte gå. Når Malcolm slipper første strofe ut gjennom stemmebånd drapert i halvstørknet sement, blir man ufrivillig mentalt paralysert og ute av stand til å fokusere på noe annet. Slik var det åpenbart også for Justin Townes Earle, som for øvrig i sin mer berømte fars fotspor nå opplever stadig større suksess på egne ben. Heldigvis for Malcolm kanskje, at det var nettopp en såpass hardhudet kar som Earle, for det ryktes at Holcombe ikke var den enkleste fyren i byen å forholde seg til. Til tross for den beskjedne størrelse og ellers milde fremtoning, kjempet Holcombe samtidig en ensom strid mot et helt kavaleri demoner, og bar med seg et rykte som en ytterst uforutsigbar ”hellraiser”, gjerne godt foret på diverse ikke-foreskrevne substanser. Dette hindret ikke nevnte Justin Townes å skaffe Holcombe kontrakt med selveste Geffen Records og lose han gjennom innspillingene som senere skulle bli til det lavmælte mesterstykket ”A Hundred Lies”. Som tragisk nok aldri ble utgitt, på grunn av interne stridigheter innad i selskapet. Albumet er heldigvis senere sluppet på uavhengig label.
For øvrig er ikke nettopp den tittelen tilfeldig valgt. Spenningene og motsetningene mellom sannhet og løgn er selve kjernen i Holcombes grunnleggende filosofiske funderinger. Eller sannhetens mange forkledninger, som ofte kan ha trukket i grådighetens uniform. Holcombe ser på den sanne kunstners vis alle sjatteringer i et maleri, og vet at et menneske rommer mer enn én enkelt dimensjon. Dette formidler Holcombe med en gjennomtrengende poetisk urkraft i sine velformulerte tekster, hele veien dirrende av nerve. Som å få en rusten spiker hamret rett inn i samvittigheten. Et møte med Holcombes lyrikk kan derfor best beskrives som en kognitiv uppercut. Alt tyder på at denne mannen kan sin Locke. Og Block, for den saks skyld.
Malcolm Holcombe har for lengst ryddet opp i eget, tidligere kaos og rotløse tilværelse, og sluttet fred med både demoner og sin skaper. Holcombe lever ellers en tilbaketrukket tilværelse i sine barndomstrakter, i nærheten av Ashville, sammen med kona Cyndi og to hunder, og hvor han innimellom låtskrivingen dyrker sine grønnsaker i egen hage. Holcombe gir nå ut alt av musikk på egen label og forlag, Gypsy Eyes Music, og tviholder på friheten dette gir ham. Holcombe gir vel i det hele tatt betegnelsen ”outlaw” en helt ny betydning. Siden forrige sjokkartede besøk, har han også gitt ut nok et glimrende album – ”Pitifull Blues”. Som kjent – det er aldri for tidlig å glede seg.
Myregubben, 13. januar 2015
Holcombe er for mange muligens et relativt ubeskrevet blad, men har en stor følgerskare blant kjennere av rotekte americana. Holcombe nyter den aller største respekt og anerkjennelse blant kritikere i musikkpressen, og om mulig enda høyere blant låtskrivernoblessen i hjemlandet. Derfor er det ingen overraskelse å finne størrelser som Steve Earle, Lucinda Williams, Victor Krausse, Kirk ”Jelly Roll” Johnson, Ken Koomer og Emmylou Harris som bidragsytere på enkelte av hans utgivelser.
Holcombes karriere i musikkbransjen startet på nesten klisjeaktig måte med en enveis bussbillett fra Ashville, NC til Nashville, TN i desperat behov for å bevare egen psykologiske homeostase etter flere tragiske hendelser i nærmeste familie og generelt en sår og hard tilværelse.
Holcombe tok jobb i kjøkkenet og oppvasken på den legendariske låtskriverkafeen Douglas Corner, den ubarberte lillebroren til The Bluebird. Malcolm hadde i en stund snekret en del på egne låter, egentlig uten noen konkrete planer om å dra det særlig lenger enn til egen terapi. Innimellom kunne han riktignok helt spontant – mellom burgervending og andre kjøkkenplikter – snike seg opp på husets scene, og iført forkle og kokkelue fremføre enkelte av sine egenkomponerte opus.
Og det gikk som det måtte gå. Når Malcolm slipper første strofe ut gjennom stemmebånd drapert i halvstørknet sement, blir man ufrivillig mentalt paralysert og ute av stand til å fokusere på noe annet. Slik var det åpenbart også for Justin Townes Earle, som for øvrig i sin mer berømte fars fotspor nå opplever stadig større suksess på egne ben. Heldigvis for Malcolm kanskje, at det var nettopp en såpass hardhudet kar som Earle, for det ryktes at Holcombe ikke var den enkleste fyren i byen å forholde seg til. Til tross for den beskjedne størrelse og ellers milde fremtoning, kjempet Holcombe samtidig en ensom strid mot et helt kavaleri demoner, og bar med seg et rykte som en ytterst uforutsigbar ”hellraiser”, gjerne godt foret på diverse ikke-foreskrevne substanser. Dette hindret ikke nevnte Justin Townes å skaffe Holcombe kontrakt med selveste Geffen Records og lose han gjennom innspillingene som senere skulle bli til det lavmælte mesterstykket ”A Hundred Lies”. Som tragisk nok aldri ble utgitt, på grunn av interne stridigheter innad i selskapet. Albumet er heldigvis senere sluppet på uavhengig label.
For øvrig er ikke nettopp den tittelen tilfeldig valgt. Spenningene og motsetningene mellom sannhet og løgn er selve kjernen i Holcombes grunnleggende filosofiske funderinger. Eller sannhetens mange forkledninger, som ofte kan ha trukket i grådighetens uniform. Holcombe ser på den sanne kunstners vis alle sjatteringer i et maleri, og vet at et menneske rommer mer enn én enkelt dimensjon. Dette formidler Holcombe med en gjennomtrengende poetisk urkraft i sine velformulerte tekster, hele veien dirrende av nerve. Som å få en rusten spiker hamret rett inn i samvittigheten. Et møte med Holcombes lyrikk kan derfor best beskrives som en kognitiv uppercut. Alt tyder på at denne mannen kan sin Locke. Og Block, for den saks skyld.
Malcolm Holcombe har for lengst ryddet opp i eget, tidligere kaos og rotløse tilværelse, og sluttet fred med både demoner og sin skaper. Holcombe lever ellers en tilbaketrukket tilværelse i sine barndomstrakter, i nærheten av Ashville, sammen med kona Cyndi og to hunder, og hvor han innimellom låtskrivingen dyrker sine grønnsaker i egen hage. Holcombe gir nå ut alt av musikk på egen label og forlag, Gypsy Eyes Music, og tviholder på friheten dette gir ham. Holcombe gir vel i det hele tatt betegnelsen ”outlaw” en helt ny betydning. Siden forrige sjokkartede besøk, har han også gitt ut nok et glimrende album – ”Pitifull Blues”. Som kjent – det er aldri for tidlig å glede seg.
Myregubben, 13. januar 2015
Onsdag 29. april kl 21:00
|
|
I aprilutgaven av Oslo Opry får vi besøk av den amerikanske rootsrock- og countryartisten Bill Booth sammen med hedersmann, landsmann og spellemannprisvinner William “Billy T” Troiani.
Artistene har samarbeidet tett ved flere anledninger de siste årene og det høres også på musikken.
Bill Troiani - bassist, vokalist, låtskriver og dobbeltvinner av Spellemannprisen i kategorien Blues for sine siste to skiver med Billy T Band, og mon tro om det blir Hat Trick?
Troiani er opprinnlig fra New York City, hvor han har spilt i mange år med Tom Russell Band samt med noen av de største navnene innen amerikansk blues- og countrymusikk inkludert Lightnin’ Hopkins, Eddie Kirkland og Nancy Griffith. I Norge har Troiani spilt bass med nær sagt alle store/etablerte norske navn innen blues, da han også er en fundamental hjørnestein og innehar nok mye av skylden for at bluesen er så godt representert i Kongeriket som den er - det var i særdeleshet samarbeidet med RC Finnegan på Muddy Waters under Pettersen & Malling fra starten av Milleniumet som la grunnlaget for Busk, Kid, Amund, Alex Pettersen og Tommy Kristiansen og en lang rekke flere.
Amerikaneren Bill Booth - vokalist, felespiller, gitarist og låtskriver, er kjent for sin blanding av roots, rock, folk og country musikk. Hans siste og femte CD-utgivelse "New Land", hvor han returnerte hjem til USA i norske utvandrerers fotspor, mottok terningkast fem i hele elleve norske aviser.
På 80-tallet delte han scene med mange av USAs kjente roots- og bluesmusikere på New Yorks berømte Lone Star Cafe, inkludert Levon Helm og Rick Danko fra The Band , Bobby Bare, James Cotton, Willie Nelson og Hank William Jr. Her hjemme, for utenom egne utgivelser og konserter, har Booth bidratt på et stort antall innspillinger og scener med flere av Norges mest kjente rock- og rootsartister inkludert CC Cowboys, Steinar Albrigtsen og Åge Aleksandersen.
Bill Booth har for anledningen med seg gitar og fele og Billy Troiani stiller med sin kontrabass på delt scene for en eklektisk kveld med akustisk blues, roots-rock, folk og country - og en god porsjon fandenivoldsk New York-humor.
Kveldens verter er Tore Andersen og Ottar “Big Hand” Johansen, og som vanlig er gutta i A-11 på plass.
Ivar Thomas, bass/vokal
Ian Fredrick Johannessen, gitarer
Tore Andersen, vokal/gitar
Tore Blestrud, pedalsteel-gitar
Bjørn Haglund, trommer/vokal
Artistene har samarbeidet tett ved flere anledninger de siste årene og det høres også på musikken.
Bill Troiani - bassist, vokalist, låtskriver og dobbeltvinner av Spellemannprisen i kategorien Blues for sine siste to skiver med Billy T Band, og mon tro om det blir Hat Trick?
Troiani er opprinnlig fra New York City, hvor han har spilt i mange år med Tom Russell Band samt med noen av de største navnene innen amerikansk blues- og countrymusikk inkludert Lightnin’ Hopkins, Eddie Kirkland og Nancy Griffith. I Norge har Troiani spilt bass med nær sagt alle store/etablerte norske navn innen blues, da han også er en fundamental hjørnestein og innehar nok mye av skylden for at bluesen er så godt representert i Kongeriket som den er - det var i særdeleshet samarbeidet med RC Finnegan på Muddy Waters under Pettersen & Malling fra starten av Milleniumet som la grunnlaget for Busk, Kid, Amund, Alex Pettersen og Tommy Kristiansen og en lang rekke flere.
Amerikaneren Bill Booth - vokalist, felespiller, gitarist og låtskriver, er kjent for sin blanding av roots, rock, folk og country musikk. Hans siste og femte CD-utgivelse "New Land", hvor han returnerte hjem til USA i norske utvandrerers fotspor, mottok terningkast fem i hele elleve norske aviser.
På 80-tallet delte han scene med mange av USAs kjente roots- og bluesmusikere på New Yorks berømte Lone Star Cafe, inkludert Levon Helm og Rick Danko fra The Band , Bobby Bare, James Cotton, Willie Nelson og Hank William Jr. Her hjemme, for utenom egne utgivelser og konserter, har Booth bidratt på et stort antall innspillinger og scener med flere av Norges mest kjente rock- og rootsartister inkludert CC Cowboys, Steinar Albrigtsen og Åge Aleksandersen.
Bill Booth har for anledningen med seg gitar og fele og Billy Troiani stiller med sin kontrabass på delt scene for en eklektisk kveld med akustisk blues, roots-rock, folk og country - og en god porsjon fandenivoldsk New York-humor.
Kveldens verter er Tore Andersen og Ottar “Big Hand” Johansen, og som vanlig er gutta i A-11 på plass.
Ivar Thomas, bass/vokal
Ian Fredrick Johannessen, gitarer
Tore Andersen, vokal/gitar
Tore Blestrud, pedalsteel-gitar
Bjørn Haglund, trommer/vokal
Torsdag 30. april kl 21:00
Rivertown Ramblers
cc: 100,-/150,-
Bluesbandet Rivertown Ramblers startet opp høsten 2014 og består av
voksne, erfarne musikanter fra Oslo- og Drammensområdet. Repertoaret baserer
seg på en blanding av svingende og lyttende låter, levert med energi og glimt i
øyet.
Medlemmene er både yrkes- og fritidsmusikere med bakgrunn fra mange ulike band og artistsamarbeid, blant andre: Vidar Busk, Jostein Forsberg, Knut Nordhagen, JB & The Delta Jukes, Shakin’ Night Cats, Saucerful of Secrets og Blues In A Cop.
Rivertown Ramblers hadde en av sine aller første konserter på Rampelys-scenen vår i desember. Nå er gutta i full gang med å sette spillinger for 2015, hvor Norsia-Delta Bluesfestival er blant disse.
Roger Wang Eriksen, vokal/munnspill
Tor Arne Gjelsnes, gitar
Arne Henrik Røed, saksofon
Loren Fagen, bass
Lasse Wahl, trommer
Medlemmene er både yrkes- og fritidsmusikere med bakgrunn fra mange ulike band og artistsamarbeid, blant andre: Vidar Busk, Jostein Forsberg, Knut Nordhagen, JB & The Delta Jukes, Shakin’ Night Cats, Saucerful of Secrets og Blues In A Cop.
Rivertown Ramblers hadde en av sine aller første konserter på Rampelys-scenen vår i desember. Nå er gutta i full gang med å sette spillinger for 2015, hvor Norsia-Delta Bluesfestival er blant disse.
Roger Wang Eriksen, vokal/munnspill
Tor Arne Gjelsnes, gitar
Arne Henrik Røed, saksofon
Loren Fagen, bass
Lasse Wahl, trommer
